Nuart-debatten: Lokalpolitikken er full av eksempler på direktestøtte av arrangementer som politikerne ønsker skal etablere seg

DEBATT: Tenk ut av det konforme, kjære kunstaktører! Det er ingen skam å snu.

Legoklossene til Jan Vormann ble installert mellom mursteiner i ytterveggen til Øst Bar under Nuart-festivalen i 2018, men ett år senere var mange av dem pirket ut av murveggen og lå strødd utover. Forfallet er en del av naturen og sjarmen til gatekunsten, skriver Viktor Gjengaar.
  • Viktor Rakov Gjengaar
    Viktor Rakov Gjengaar
    Leder, Urban Samtidskunst; bystyrerepresentant i Oslo (MDG)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Elin Reboli Melberg hevder i et debattinnlegg at hun ikke mener at street art skal utelukkes, men at det uttrykket og den teknikken bør behandles på lik linje med alle andre samtidsverk i det offentlige. Ser hun ikke her sin egen logiske brist?

Les også

Elin Reboli Melberg: «Når politikerne blir aksjonister med velgernes skattepenger»

Les også

Kunstnere opprørt over millioner til gatekunst

Gatekunsten kan ikke behandles på samme måte som kunsten hun kjenner. Samtidig avslører hun i sitt innlegg både forakt og manglende kompetanse for vår kunstform ved å redusere kunstbevegelsen vår til å handle om uttrykk og teknikk. Derfor må jeg adressere henne her. For implisitt sier hun at gatekunsten skal innordne seg det styrende og etablerte rammeverket hun forfekter. Takk for forslaget, men nei, beklager, vi som jobber med gatekunst har ikke tenkt å innordne oss et slikt regime.

Feiloppfatninger om gatekunst

Melberg hevder at verkene Nuart står bak er permanente, og at de står og forfaller. La meg forklare noe helt grunnleggende om gatekunst: Den er flyktig! Verkene er midlertidige, rake motsetningen av det permanente. Riktignok har en rekke verk lengre levetid enn en døgnflue. Ja, for at folk skal få oppleve gatekunst også i virkeligheten, og ikke bare i sosiale medier, har noen av verkene faktisk en lengre levetid. Dette gjør også at vi som formidlere kan planlegge og gjennomføre pedagogisk formidling rundt kunstformen, all den tid kunstinstitusjonene ikke påtar seg dette ansvaret.

At en vedlikeholdsplan er en selvsagt del av offentlige kunstprosjekt, ja det er en selvfølgelighet. Men her mestrer Melberg å ikke skille mellom offentlige kunstprosjekt og kunstprosjekt i det offentlige rom. Forfallet hun peker på er en del av naturen og sjarmen til gatekunst. Gata er for oss et levende galleri og ikke et museum der tiden er ment å stå stille. Kunstverkene skal faktisk forfalle til de blir fjernet eller overmalt. Gårdeiere og kommunen står fritt til å fjerne det de måtte ønske av kunsten vår, uten at vi kommer til å klage!

Den kunsten Melberg selv forfekter og jobber med, er derimot ofte ment å være permanent. Trenger jeg å minne om hvem som finansierer vedlikeholdet av all denne kunsten som legger beslag på en stadig større del av kommunenes kunst- og kulturbudsjetter? Nei det er ikke vår kunstbevegelse som er forfengelig opptatt av å forevige seg selv på skattebetalernes regning.

Melberg fremstiller det som om det er Nuart som representerer kunstetablissementet i Stavanger. Realiteten er at Nuart fremdeles er utfordreren, og at det er hun, og de som har signert innlegget hennes, som fremdeles forsøker å være portvokterne.

Om kommunal direktestøtte

Gatekunstfaglig uvitenhet til side, la meg herfra som kommunepolitiker i hovedstaden komme med noen betraktninger:

Lokalpolitikken er full av eksempler på direktestøtte av arrangementer politikerne ønsker skal etablere seg. I Nuart sitt eksempel er det selvsagt snakk om en potensiell reetablering. Et relevant eksempel er da X-games ble arrangert i Oslo, der kommunen gjennom bystyret bidro med hele 42 millioner. Var dette et krav fra den organiserte idretten? På ingen måte. Snarere var arrangementet en direkte utfordrer til den organiserte idrettens olympiske leker. Likevel valgte flertallet å gi støtte. X-games var den egenorganiserte idrettens arrangement, slik Nuart er en feiring av den egenorganiserte kunsten.

Om snaue ti dager vil flertallet i Oslo bystyre bidra med 700.000 kroner i støtte til Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) sitt egenstyrte brukerhus for LAR- og HAB-pasienter. Hadde de søkt om støtte? Nei. Faktisk ble de forespeilet av kommunens eget fagorgan, Velferdsetaten, om at de ikke ville kunne regne med å få støtte. Likevel velger vi politikere å skjære igjennom. Om vi aldri skulle overstyre byråkratene, ville alternativet ligne mer et teknokrati enn et demokrati.

Les også

Intervju med Viktor Rakov Gjengaar: – Gatekunst er ikke som annen kunst

Sjekk med folk!

Til slutt vil jeg gi et råd til Stavangers politikere utover det å gi Nuart støtte: Gjennomfør den innbyggerundersøkelsen som vil fortelle at gatekunst er noe folk flest vil ha. For populariteten i sosiale medier virker tydeligvis ikke å være overbevisende for alle.

Tenk ut av det konforme, kjære kunstaktører! Det er ingen skam å snu.

Publisert: