Ondskapens banale innpakning

KRONIKK: Ondskapen er aldri er banal. Men måten vi møter og fortolker den på kan være med på å banalisere den.

Ada Abigael Becker, født i Stavanger i 1922, var en av jødene i Rogland som ble arrestert 26. november 1942 – av norsk politi. Ved ankomst til dødsleiren Auschwitz-Birkenau 3. mars 1943 ble hun, hennes mor, en svigerinne og en nevø sendt rett i døden i gasskammeret. Bildet er skolebildet hennes fra Stavanger katedralskole (Kongsgård).
  • Ine Fintland
    Førstearkivar, Arkivverket
  • Marie Smith-Solbakken
    Professor, UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det eksisterer ikke noen banal ondskap, skriver professor Torgeir M. Hillestad i et debattinnlegg i Aftenbladet 30. november. Personene som gjennomførte jødeutryddelsene, må vurderes med grunnlag i handlingene sine, ikke ut fra hvor alminnelige de framsto i retten.

Les også

Torgeir M. Hillestad: «Det eksisterer ikke noen banal ondskap»

Vi har godt bevarte arkiv- og aviskilder som forteller oss om vanskene jødene hadde med å bli anerkjente som norske borgere, og om hvordan deportasjonen fra Norge skjedde. Det er også godt dokumentert hvordan norske myndigheter sørget for at eiendelene deres deretter ble solgt på auksjon. Dette skjedde innenfor rammene av det ordinære forvaltningssystemet.

I arkivkildene fremstilles handlingene som dagligdagse og ordinært byråkratiske. Uhyrligheten kamufleres i det alminnelige: «År 1943 den 11. mars ble etter begjæring av L. Sirevaag som bestyrer i Hille Beckers bo auksjon holdt i Biskop Njaals gate. 30 over div. innbo», står det i protokollen etter Stavanger skifteforvalter. Da denne auksjonen ble avholdt, var det bare gått rundt en uke siden de kvinnelige eierne av dem var blitt fratatt retten til livet i gasskamrene.

Fra Stavanger skrifteforvalters auksjonsprotokoll for avhending av jøders eiendeler etter at de var arrestert og sendt til Tyskland.

Nye lærebøker

Gjeldende læreplaner for grunnskolen fastslår at elevene etter 10. klasse skal kunne gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av terrorhandlinger og folkemord, som holocaust. Etter 7. klasse skal elever ha kjennskap til hvordan menneskeretter er blitt ivaretatt i ulike land og ha kjennskap til historien til de nasjonale minoritetene i Norge.

Vi har sett på hvordan jødeutryddelsene er omtalt i to nye lærebøker i samfunnsfag. I en bok for 7. klassetrinn der holocaust presenteres, blir vi faktisk litt satt ut av at trekkes paralleller mellom dehumaniseringen av jødene og mobbing i skolen i dag. Vi har vanskelig for å se hva som er hensikten med denne sammenligningen. Hvilket bilde gir det av det av holocaust, og hvilket signal den gir til dem som mobber og dem som mobbes? Selv om mobbing er alvorlig, har det få paralleller til holocaust.

Vi kan også lese: «Hitler og nazistene likte ikke jøder og ville fjerne dem fra Tyskland og resten av Europa.» Om de norske jødene kan vi lese: «Norge ble okkupert av Tyskland i 1940. Her levde det om lag 2100 jøder. 770 ble sendt til utryddingsfabrikkene. Færre enn 10 kom tilbake etter krigen.»

I den andre nye læreboken, som er for 9. trinn, finner vi utsagnet: «Politiet hadde fått beskjed om å arrestere alle mannlige jøder de fikk tak i.»

Isolert sett er jo dette korrekt. Men verken i lærebokteksten eller spørsmålene til elevene blir myndighetenes medvirkning utfordret. Det står ikke noe om hvem som arresterte de norske jødene eller hvilke kilder vi har til å studere det som skjedde med dem. Dagens lærebøker fremstiller dermed ikke bare jødene som ofre, men også «alle» nordmenn som uskyldige brikker i Hitlers plan.

Selv om elever allerede etter 4. klasse skal kunne utforske og presentere samfunnsfaglige spørsmål ved å søke etter informasjon i ulike kilder og vurdere hvor nyttig denne er for å belyse disse, er de få autentiske arkivkildene lærebøkene presenterer mer eller mindre usynliggjort for elevene. I læreboken for 9. trinn er Kathe Lasnik sitt spørreskjema tatt med. Men det opplyses ikke hvor denne kilden faktisk er å finne, eller om boken Espen Søbye har skrevet om henne.

Brevet fra Hille Becker – Ada Beckers far – til det daværende Justis- og Politidepartementet, datert 28. juli 1931, der han argumenterer mot avslaget på å få norsk statsborgerskap – ni år før krigen.
Saksbehandlerens kommentarer til̊ Hille Beckers søknad om statsborgerskap i 1931.

Eldre lærebøker

Det er spennende å se tilbake på lærebøker fra grunnskolen for tretti år siden. Der finner vi faktisk et langt mer kritisk perspektiv. Utryddelsen av jødene i Norge blir sammenlignet med det som skjedde i Danmark, der flere tusen ble berget over til Sverige med myndighetenes hjelp. Norske myndigheters aktive rolle ved deportasjonen av jødene er tydelig beskrevet. Det ligger ingen implisitt unnskyldning om at landet var under tysk okkupasjon. Bildebruk og øyenvitneskildringer levner ingen tvil om hva som skjedde. Kildene er trukket direkte inn i læreboken og blir benyttet til å utfordre elevene.

Det som er skrevet i lærebøkene gir rammene for elevenes læring. Dagens læreplaner legger vekt på utvikling av kildekritisk kompetanse. Da kan det være nødvendig å gå til de opprinnelige kildene. Det er ikke nok å legge til grunn lærebøkenes fortolkninger.

Lærere og historikere har
viktige oppgaver med å vise
hvordan handlinger vi finner
i arkivene avkler ondskapens
tilsynelatende banalitet.
Et ikonisk bilde fra holocaust i Norge: Dampskipet «Donau» har lagt fra kai med kurs for Tyskland, med norske jøder på vei til gasskamrene i Auschwitz.

Lærerutdanningen

I undervisningen i samfunnsfag for lærerstudenter ved Universitetet i Stavanger har vi et opplegg der vi tar utgangspunkt i det som finnes av lokal dokumentasjon fra arkiver og aviser om behandlingen av jødene i vårt område. Studentene analyserer kilder, setter dem inn i en sammenheng og utvikler undervisningsopplegg.

Hvis elevene skal utvikle kildekritisk kompetanse, må også kommende lærere vite hvordan kildekritikk utøves og kunne benytte dette i undervisningen.

Ondskapen er aldri er banal. Men måten vi møter og fortolker den på kan være med på å banalisere den. Ikke minst lærere og historikere har viktige oppgaver med å vise hvordan de virkelige sporene etter levd liv og menneskelige handlinger som vi finner i arkivene, kan benyttes for å avkle ondskapens tilsynelatende banalitet.


Les også

Anne Serafima Svendsen Kvam: «Den jødiske minoriteten fortjener mer enn å minnes som dødstall»

Publisert: