Får vi et «Hydrogenwende»?

DEBATT: Både Equinor og RWE tror på hydrogen som klimatiltak, men overser, eller har kanskje ikke fullt ut forstått, de termodynamiske og andre fysiske begrensninger som hefter ved hydrogen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Equinor og det tyske energiselskapet RWE har nylig inngått avtale om å realisere storslåtte planer om produksjon av hydrogen i Norge, felles utbygging av havvind, transport av hydrogen i ny rørledning til Tyskland, samt bygging av gasskraftverk i Tyskland.

Kraftverkene skal i første omgang drives med naturgass, deretter gradvis overgang til hydrogen og bruk av rent hydrogen som brensel, fra midten på 2030-tallet.

Sett fra tysk side burde det viktigste miljøtiltaket på kort sikt være, å erstatte dagens kullkraft med konvensjonell gasskraft, som langt på vei halverer utslippet av CO₂, sammenliknet med kull.

Gå for noe som monner

Bruk av hydrogen som brensel er selvsagt politisk besnærende, for derved å oppnå null utslipp av CO₂. Men hydrogen er ressurskrevende, kostbart og betyr ekstremt lav total energiutnyttelse. Det burde derfor være bedre å nå halvveis med utslippsreduksjon på kort sikt, med kjent teknologi og kostnad, heller enn den typisk politiske Ole Brumm-holdningen: Ja takk, begge deler.

Tilsvarende som i Norge gjelder at myndighetene i Tyskland også mangler evnen til å prioritere de viktigste miljøtiltakene først, men heller vil gjøre «litt av alt» samtidig, og derved ende opp med at fremdriften blir sørgelig lav. Dette gjelder både reduksjon i utslipp av CO₂ og økt energiutnyttelse, for å nevne to av de viktigste miljøpolitiske fanesakene.

Tysklands grønne hydrogenbaserte veivalg er imidlertid positivt for både Equinor og Norge, i den forstand at det kan bidra til å opprettholde norsk gasseksport lengst mulig. På sikt også eksport av naturgass med innblandet hydrogen, som trolig er mer realistisk enn dedikert rørtransport av hydrogen fra Norge til Tyskland.

Sett fra norsk synspunkt er det også gledelig at Equinor i samarbeidet med RWE, blir deleier i gassbasert, stabil/regulerbar kraftproduksjon, som viktig supplement til selskapets hittil ensidige satsing på ustabil vindkraft.

De viktige begrensningene kan oppsummeres slik. Det største ankepunkt mot hydrogen er store energitap og derav høye kostnader. Dette gjelder både for «blå» hydrogen, reformering av naturgass, inkludert karbonfangst og lagring, og «grønn» hydrogen, elektrolyse av vann. For begge disse initielle prosessene er energitapet allerede 30 – 40 prosent.

Stort energitap

Hydrogen til kraftgenerering øker energitapet dramatisk, slik at når alle tap i hele kjeden summeres, produksjon, transport, lagring, kraftgenerering, ender vi opp med netto energiutbytte på kun 25 – 30 prosent.

«Grønn» hydrogen, som kun har vann og strøm som innsatsfaktorer, bør produseres så nær forbruksstedet som mulig, for å spare transport og lagring. Det bør forbeholdes metallurgisk og annen prosessindustri, hvor hydrogen erstatter kull og koks som reduksjonsmiddel og derved unngår utslipp av CO₂.

«Grønn» hydrogen til kraftproduksjon tilhører «bakvendtland», hvor hver kWh el tilført, blir til ¼ kWh el som sluttresultat. Hydrogen er den mest flyktige og eksplosive gassen vi har, slik at all håndtering som transport og lagring, blir ytterst krevende. Ettersom hydrogen tar stor plass, som igjen betyr store dimensjoner, er det lite realistisk å tenke seg rørtransport fra Norge til Tyskland, som forutsatt i samarbeidet mellom Equinor og RWE.

Hva blir svaret? Hydrogen vil definitivt ikke bli medisinen som skal redde Angela Merkels «Energiewende», slik mange tyske politikere gir uttrykk for. Det vil selvsagt hjelpe, men resepten på tiltak som monner, heter kjernekraft, og der har Tyskland fortsatt noen runder å gå.