Jeg er en norsk, hvit innvandrer i Norge

KRONIKK: Det er ikke bare enkelt å stadig måtte spørre en femåring om faglige råd.

Tegning: Knut M. Nesse

Debattinnlegg

  • Knut M. Nesse
    Knut M. Nesse
    Billedkunstner og pedagog
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Det er en brutal reise fra å være en manuelt orientert dinosaur til å bli et digitalassistert, nesten luktfritt vesen i løpet av en mannsalder.

Jeg har vært innvandrer i drøyt 30 år. Da vandret mitt fedreland inn i en ny tidsalder, dataalderen. Og jeg ble med på lasset. Hver eneste én av disse mer enn ti tusen dagene dataalderen har vart, har jeg opplevd utenforskap av en eller annen styrkegrad.

De som er født i dataalderen, mine barnebarn for eksempel, er ikke slik som meg. De har helt andre gener; – datagener, som googlegenet, facebookgenet, twittergenet, uoutubegenet, instagramgenet, snapchatgenet , dataspillgenet og mange andre datagener som verken de eller jeg vet om. – Bare Google og de vet.

Jo, jeg klamret meg til folkesnakket om at Mac var for de kreative – og sånn.

Favnen full og hodet tomt

Da jeg var 39 år gammel og fersk rektor, ramlet spørsmålet om skolen skulle velge «Mac eller PC» ned på skrivebordet mitt. Hva gjorde jeg da jeg fikk en beslutningsutfordring som lå milevis hinsides noe jeg hadde det minste peiling på? Jeg er tross alt født i første halvdel av forrige århundre...

Jo, jeg klamret meg til folkesnakket om at Mac var for de kreative – og sånn. Og «min» skole, den gang Forus videregående skole/Tegne- og formgiverskolen i Rogaland, drev stort sett med fag som tiltrakk seg folk med særlig interesse for kreativitet. Etter samråd ble det Mac til undervisning og PC til administrasjon. Jeg hadde for alvor havnet i dataalderen, med favnen full av maskiner og hodet tomt for peiling på hvordan de kunne brukes.

Ikke engang kaffen er som før.

Det tar liksom aldri slutt

Og slik føles det fremdeles. Jeg er 67, jeg har min fjerde Mac, tror jeg, jeg har to iPad-er og iPhone 6 og vel så det. Det koster meg all min viljestyrke, all min toleranse og det meste av kapasiteten til min venstre hjernehalvdel å tyne et minimum ut av disse maskinene.

Opplevelsen av å være etnisk norsk langtidsinnvandrer i Norge er strevsom. Det tar liksom aldri slutt, alt det nye og rare. Ikke engang kaffen er som før. Det går ikke an å bare bestille «en kaffe». Pensum krever at du kan minst fire av alle de nye, internasjonale navnene på kaffe. Det hender at jeg stiller meg til side for køen og sniklytter på de nye menneskene når de bestiller. Men når jeg opplever hvor mye fresing og røyk og damp og spetakkel den minste bestilling fører til der bak disken, da rusler jeg helst bort og henter meg et glass stille vann. Jeg har nesten støyfri kaffe hjemme, som heter «kaffe»!

Det ligner på det grusomme blikket min gamle tysklærer sendte de stakkarene som bommet på bøying av verb.

Jeg spør helst de alle yngste

Det tar på å føle seg annerledes, – å streve med nytt språk, ny kaffe, stadig ny teknologi, merkelige sosiale koder og mye annet. Det gjør vondt å ikke taste raskt og naturlig, ikke å føle den minste trang til å ha totusenogtretten «venner» på Facebook, å snapchatte osv. Jeg er redd for at jeg aldri kommer til å bli skikkelig integrert.

Det er ikke bare enkelt å stadig måtte spørre en femåring om faglige råd. For jeg spør helst de aller yngste. De er empatiske, noen ganger. De litt eldre, spesielt gamlingene på 16–17–18, ser rart på meg når jeg spør om noe som har med «data» å gjøre. Og det blikket tåler jeg dårlig. Det ligner på det grusomme blikket min gamle tysklærer sendte de stakkarene som bommet på bøying av verb.

Selv om jeg alltid hatt tilgang på altfor mye datautstyr gjennom disse mer enn ti tusen dagene i Data-Norge, er det ikke mer enn få dager siden jeg måtte gi opp å sende noe via «nettet» fordi det var et eller annet jeg ikke forsto. Som gammel pedagog med utgått peiling på kommunikasjon, var jeg på nippet til å kyle avgårde en salve om pedagogisk undermål, kommunikasjonsinkompetanse og mangel på folkeskikk.

Men jeg lot det være. Det ville, hvis jeg i det hele tatt fikk til å sende utbruddet, bare resultert i et robot-svar om at brukergrensesnittet umulig kunne legges lavere, og at jeg sto helt fritt til å betale kr 200 pr. minutt for støtteundervisning, mest sannsynlig levert av en drøvtyggende, multitaskende fjortis som har droppet ut av skolen fordi han vil legge seg opp penger til Porsche på 18-års dagen.

Oppgavene er stort sett enkle; – vi snakker om såkalt tilrettelagt arbeid for folk med mangelfullt utviklede datagener.

Heltidsansatt i databransjen

Jeg kunne vært pensjonist nå, men jeg har det travlere enn noen gang. Og tro det eller ei, – jeg jobber mye i databransjen! Både dag og natt! Hverdag og helg! Jeg er fast, ufrivillig deltidsansatt på livstid i Sparebank1, Postverket, Gjensidige, Biltilsynet, Skatt Sør, Helse Sør-Øst, Midt-Telemark Energi og stadig flere steder. Oppgavene er stort sett enkle; – vi snakker om såkalt tilrettelagt arbeid for folk med mangelfullt utviklede datagener. Men jeg har passord-ordning og all verdens!

Jeg kan, for eksempel, gå rett inn i banken når det passer meg, og skalte og valte med tall alt jeg lyster! – Bare mine egne tall, rett nok. Men det gir litt av et kick å se at jeg med noen tastetrykk, og uten konsulentbistand fra femåringen, flytter penger mellom egne konti – på en søndagskveld!

Og neste søndag, når det er blitt mørkt og stille, – da rusler jeg atter innom banken og roter litt. Og jeg skal være kliss naken, bortsett fra mobiltelefonen og et glass rødvin.

Hilsen morfar

Les også

  1. – Kjære skatten min, takk for mange gode år!

  2. «Tvungen digitalisering er overkjøring av eldre»

  3. Det er nok nå, pensjonister!

  4. Statoil skal bruke 1–2 milliarder på digital teknologi

  5. Vi mangler digital forståelse – ikke digital kompetanse

Publisert:
  1. Teknologi
  2. Data
  3. Kommunikasjon

Mest lest akkurat nå

  1. Barn har fått påvist smittsom hjernehinne-betennelse

  2. Slik skal møteplassen som startet som en pølsebu, bygges opp igjen etter brannen

  3. Erna Solberg lover ingen åpning for idretten: - Større sjanse for at vi strammer inn enn at vi åpner opp

  4. Trener måtte beklage Haaland-prat: – Dumt

  5. Rørt verdensmester: – Det er nok det største jeg har gjort

  6. Hanne Sørvaag har fått ny jobb