4-bussen – en klassereise i en delt by
VALG 2019: På 34 minutter kan du ta en busstur gjennom en av Norges mest klassedelte byer, «firen» fra Rosenli til Madla.
- Eirik Faret SakariassenOrdførerkandidat, Stavanger SV
Denne artikkelen er over tre år gammel
DebattJa, prøv en dag å sette deg på Kolumbus sin buss nummer 4 i Stavanger, der den starter ved Rosenli i Storhaug bydel, og bli med den hele veien gjennom byen til den ender opp på Madla. På litt over 34 minutter vil du ha tatt en klassereise gjennom en av Norges mest klassedelte byer når det gjelder inntekt og formue.
Du har reist fra et område hvor hvert tredje barn vokser opp i en lavinntektsfamilie, til et område der bare 4 prosent, én av 25 unger, opplever at foreldrenes økonomi ikke strekker til (kilde: «Levekår i Stavanger – Geografisk fordeling», rapport nr. 7, 2017).
Samtidig har arbeidsledigheten på den lille bussturen din mer enn doblet seg.
Du har også reist fra 325.900 kr i årlig medianinntekt til et område hvor 480.350 kr er det innbyggerne midt på treet tjener hvert år.
På bunnen – og toppen
Underveis på turen kan du heller ikke unngå å få med deg at hvordan folk bor endrer seg. Ikke langt fra der bussturen startet bor 80 prosent i blokk. Når du kommer fram, er det nesten ikke en eneste blokk å se.
Stavanger har gradvis vokst fram gjennom generasjoner. Slik byen vår ser ut i dag er et resultat av vurderinger og beslutninger tatt av politikere og vanlige innbyggere gjennom flere hundre år. Det er altså ikke tilfeldig at bussturen din ser ut som den gjør.
Et av de første områdene du kommer til er området rundt Badedammen i Stavanger. En bydel med de aller største levekårsutfordringene i byen vår. Tidlig på totusentallet startet en storstilt utbygging av områdene rundt Badedammen og i Verven. En utbygging som først og fremst var styrt av utbyggernes forsøk på å maksimere sin egen inntjening og som resulterte i en bydel med den aller høyeste andelen blokkbebyggelse og 1- og 2-romsleiligheter.
Dessverre topper den også statistikkene for antall barn som vokser opp i lavinntektsfamilier og antall sosialhjelpsmottakere, og området ligger på bunnen i helsetilstand i byen vår.
«Firen» fortsetter inn til sentrum av byen vår. Turen går forbi Jorenholmen og videre oppover Klubbgata og så inn i Kongsgata. Her opplever du for første gang på turen en utsikt som ikke er sperret av blokkbebyggelse eller parkeringshus. Du kan skue utover Breiavatnet og opp mot Rogaland Teater og Stavanger Museum, der de troner over byen. Hadde det vært opp til mektige utbyggere i Bane NOR, ville de to institusjonene så vidt vært synlige mellom to massive blokker.
Bussen fortsetter utover Lagårdsveien langs Våland. Nå kan du kikke ut av vinduet ditt og få et overblikk over Paradis og Storhaug, der de karakteristiske trehusene som definerer byen vår ligger på rekke og rad på høyden over Hillevågsvatnet. Dersom Bane NOR får det som de vil her, kan du vinke farvel til akkurat denne utsikten. Sammen med investor Kjell Inge Røkke og partier på høyresiden vil de sørge for at du i stedet kan hvile øynene på høyblokker.
Ikke lenge etter svinger bussen videre forbi Stavanger universitetssjukehus, byens største arbeidsplass. Du kjører like i nærheten av Hillevåg, Våland og Bekkefaret, områder hvor mange av de 7500 ansatte ved sykehuset har valgt å bosette seg, i kort avstand til arbeidsplassen sin. I framtiden vil det nok bli ekstra trangt på bussen din akkurat her. Disse sykehusansatte får da fem kilometer reisevei til dit politikerne har bestemt at det nye sykehuset skal ligge, nemlig på et stort område uberørt natur på Ullandhaug.
På toppen – og bunnen
Bussen kjører videre gjennom boligområdene i Bekkefaret og under Motorveien på vei mot Ullandhaug. Og nå opplever du at hvordan folk bor, har endret seg siden du startet bussturen. Du har kommet til bydelen der de mellomste boligene dominerer. Mens 60 prosent av boligene i Badedammen var småboliger, er 60 prosent av boligene i Bekkefaret mellomstore 3- eller 4-romsboliger.
Nå går turen oppover mot Ullandhaug. Du får et glimt av et av de få friområdene i byen vår, Sørmarka. Om noen år vil du kunne skimte toppen av det nye sykehuset som har gjort at friområdet har krympet enda litt mer. Bussen stopper og slipper av studenter på vei til Universitetet, før den kjører nedover mot Gosen og Madlamark.
Nå nærmer du deg slutten av bussturen. Du har kommet inn i et område med en bebyggelse som er totalt forskjellig fra der du startet. Her er ikke sjøutsikten sperret av store blokker med små leiligheter, eneboligene ligger på rekke og rad med utsikt utover der Harald Hårfagre samlet landet vårt.
Akkurat som bydelen i starten av bussturen ligger også denne bydelen på topp og bunn på de ulike statistikkene, men i den andre enden. Her ligger bydelen på topp i andel eneboliger, og på bunn i kriminalitet. Den er også på topp når det gjelder inntekt og på bunn i andel sosialhjelpsmottakere.
Se deg om – og tenk!
Bussen går videre gjennom Madla før den snur og kjører tilbake mot sentrum via Tjensvolltorget. På den drøye halvtimen du har sittet på bussen har du foretatt en klassereise gjennom byen vår. En by der levekårene varierer enormt på bare noen få kilometer. De fleste av oss er vanedyr, og vi reiser mellom der vi bor og der vi jobber, mens vi stirrer ned i mobilen. Men vi bør ta oss litt tid til å kikke ut av vinduet og tenke over hvorfor byen er som den er, og hvorfor vi bor der vi bor.
Buss nummer 4 er bussen jeg tar. Jeg bor i Lervig og er glad i nabolaget mitt. Stavanger skal utvikle seg videre, men akkurat hvordan er opp til oss alle og de folkevalgte vi velger. La oss håpe at framtidens siddiser opplever at byen er et Stavanger for alle.
Harald Birkevold: «Hvorfor er de politikerne som er aller reddest for ’svenske tilstander’ så lite redde for økende forskjeller?»
Kjersti Dybvig (Rødt): «Fattigdomsbekjempelse i Stavanger krever et nytt politisk flertall»
Hissig debatt om fattige barn i bystyret i Stavanger
