Tanker om håp i en vanskelig tid

KRONIKK: Noen sier at det er en mening med alt som skjer. Jeg tror ikke det.

Publisert: Publisert:

Viktigere enn å diskutere om den kritiske situasjonen har en iboende mening, er det etter min mening å se om vi kan gi den mening, argumenterer dialogprest Silje Trym Mathiassen. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Silje Trym Mathiassen
    Dialogprest, Kirkelig dialogsenter; prest i Stavanger domkirke
iconDenne artikkelen er 141 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Jeg tror ikke at sykdom oppstår som en form for straff verken på individnivå eller kollektivt. Verken medisinsk eller teologisk finner jeg grunnlag for å tro noe slikt. Jeg tror ikke på lettvinte svar på kompliserte spørsmål.

Selv om jeg altså ikke tror på tanken om at alt har en iboende mening, så tror jeg at vi kan gi mening til det som skjer oss. Meningsintervensjon handler altså om å lete etter det positive i livet, på tross av lidelse, uvisshet og angst. Og det er intensjonen med dette innlegget – uavhengig av om man tror på Gud, Allah, Altet eller ingenting. For denne pandemien vi nå lever i har gjort noe med oss.

Vi må stå sammen

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.

Halldis Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale» fra andre verdenskrig sier noe helt sentralt til oss i vår tid. For det er krevende tider også nå, og den eneste måten vi kan klare å komme oss gjennom dette på – for det skal vi jo – er ved å stå sammen. På en god meters avstand og med rene hender.

Meningsfulle forklaringer

Noen finner trøst i tanken om at det er en mening med alt, og jeg ønsker ikke å ta den fra noen. Men viktigere enn å diskutere om denne situasjonen vi nå står i objektivt sett har en iboende mening, er det etter min mening å se om vi kan gi den mening.

Sosiologen Aaron Antonovsky har vist at opplevd mening, det som gjerne kalles «sense of coherence», gir større evne til å stå i vansker og lidelse. Dette handler om å sette lidelse i sammenheng med forklaringsmodeller som oppleves som meningsfulle. For mange handler dette om at man finner meningsperspektiver som setter mennesket og lidelse inn i større sammenhenger: Noe som gir en opplevelse av at man bæres av noe større, at grunnen under oss bærer selv når den krakelerer av lidelse, uvisshet og angst.

For min del er Gud dette «noe». Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med Gud og med hverandre. Tapet av fellesskap og kollektive meningsstrukturer, som mange nå opplever i form av å måtte leve i karantene, isolasjon eller med besøksforbud, skaper utrolig nok en forsterket felleskapsfølelse på nye måter. Det er et gode og noe vi faktisk trenger i vår sterkt individualsentrerte kultur.

Blir vi forandret av dette?

Samfunnet har på mange måter stoppet opp. Tempoet er satt ned. Kan det tenkes at dette viruset får oss til å stoppe opp, til å være stille og til å lytte? Til å bevege oss i en ny retning og på en ny måte?

Vi opplever alle i denne tiden å kjenne på en sårbarhet, en skjørhet ved det å være menneske. Kanskje kan denne pandemien bidra til varige endringer ved at vi retter vår oppmerksomhet mot de mest sårbare, ikke bare nå, men også etterpå. For kjærlighet handler alltid om å sette den andre foran seg selv. Kan vi evne å se større og bakenfor våre egne behov? Kan vi innse vår egen uvitenhet og finne tilbake til ydmykhet?

Og hva kan denne frykten som vi alle nå kjenner på, fortelle oss? Hva er viktig, og hva er mindre viktig? Vil vi kunne forstå at luften, trærne og vannet trenger renhet og friskhet for at vi selv skal kunne være friske? Skjønner vi at ingen er seg selv nok? At vi alle bærer hverandres liv i våre hender, slik den danske teologen Knud Løgstrup sa det. Mange kjenner på maktesløshet i disse tider, men hva vi velger å gi av mening i det som skjer, kan bidra til større livskvalitet og på sikt en mer bærekraftig verden.

Gud har aldri lovet oss fravær av lidelse, men Gud har lovet oss å være sammen med oss i og gjennom tider med lidelse. Kirken ønsker å være nær og til stede i menneskers liv. Det kristne håpet er både himmelvendt og livsnært. Det ene utelukker ikke det andre. Håpet handler både om evighet og her og nå. Håpets Gud kan gi oss kraft og mot til å møte dagene og hverandre.

Vondt, men nødvendig

Det er vondt å ikke kunne samles i kirken og be. Det er vondt å ikke kunne gi en klem til en sørgende i en begravelse. Det er vondt å ikke kunne besøke foreldre på sykehjem. Det er vondt å kjenne på angst og ensomhet. Avstand og isolasjon er vondt, men nødvendig. Enn så lenge.

Men etterpå, etterpå blir det slik poeten Silje Opofte skriver det:

Etterpå
skal vi sitte på en trapp
i vårsolen sammen
drikke av samme kopp
dele et vaffelhjerte
og være så nær
at vi er som én kropp.

Publisert:

Korona-viruset

  1. Re-Naa og Rosehagen jubler: Oppturer for restauranter i Rogaland, men ikke for alle

  2. Mange utlendinger droppet norsk landbruk i sommer. Solveig Erga fra Rogaland fikk sommerjobb.

  3. Dette skjer denne uken: Drama om krisepakke i USA

  4. Oslo er nå «rødt» ifølge FHIs smittekrav til andre land

  5. Indre Østfold stenger ned etter smitteutbrudd

  6. Studenter fra utlandet må rett i karantene

Les også

  1. – Fullmaktslover en trussel mot samfunnssikkerheten?

  2. – Politikk i krise(n)

  3. «Krisa kan endre tankesett, verdisett og levesett – for alltid»

  1. Korona-viruset
  2. Livssyn
  3. Den norske kirke
  4. Koronaviruset
  5. Silje Trym Mathiassen