Demonstrasjonene mot rasisme er både nødsignal og utrykk for håp

DEBATT: Rasismen er langt fra nytt. Men problemene den har medført og medfører er nå akutte.

«Jeg har registrert at mange har reagert med forakt og redsel på at demonstrasjonene [mot rasisme] har trosset retningslinjene for smittevern, også i Norge. Selv mener jeg at det å trosse smittevern i denne sammenheng mer enn noe annet understreker alvoret bak nødsignalet», skriver Torbjørn Eriksen. Foto: Jon Ingemundsen

Debattinnlegg

  • Torbjørn Berglund Eriksen
    Torbjørn Berglund Eriksen
    Skuespiller
Publisert: Publisert:

Jeg er en norsk statsborger med norsk etnisitet så langt tilbake som da Norge først ble definert som et land. Jeg kan ikke bli stort mer etnisk norsk. Hva det betyr? Jeg vet ikke.

Jeg har hvit hud. Jeg har for øvrig mørkt hår og skjegg, grågrønne øyne, rødt blod og hvitt skjelett. Hva det betyr? Jeg vet ikke.

Det jeg imidlertid vet, noe jeg er hundre prosent sikker på, er at jeg før eller siden vil ende opp som skjelett. Fargen på mitt skjelett er meg allerede revnede likegyldig. Og pigmentene på mine knokler vil nok med tiden bare minke i relevans, selv når bein er alt som måtte gjenstå av meg.

Hudfarge

Heldigvis lever jeg fremdeles. Det innebærer en hudfarge. Og for meg innebærer det en hvit hudfarge. Hvilken rolle min hudfarge spiller mens jeg ennå er i live? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at den unektelig spiller langt større rolle enn jeg synes om. At jeg personlig ikke tillegger min hudfarge videre relevans, kan kanskje tolkes som en indikasjon på at jeg ikke er meg bevisst mine «hvite privilegier» eller utstrekningen av hva jeg som hvit tar «for gitt». Men akkurat det stemmer ikke. Gjennom «hvite privilegier» forrykkes på rystende vis håpet om å skape et samfunn verdt å leve i og verdt å leve for.

Et fungerende samfunn fordrer respektfull sameksistens, og da er likeverd og rettferdighet helt basale grunnpilarer. Hvordan det er mulig å oppnå dette? Jeg vet ikke. Vi har åpenbart en lang vei å gå. Men jeg er helt sikker på at ingenting går framover uten å anerkjenne, høyt og tydelig, hva som ikke fungerer.

Nødsignal

Demonstrasjonene i forbindelse med drapet på George Floyd er anerkjennelser som høyt og tydelig uttrykker at problemet rasisme krever umiddelbare tiltak. Men demonstrasjonene er mer enn bare anerkjennelser av et problem. De er nødsignal.

Jeg har registrert at mange har reagert med forakt og redsel på at demonstrasjonene har trosset retningslinjene for smittevern, også i Norge. Selv mener jeg at det å trosse smittevern i denne sammenheng mer enn noe annet understreker alvoret bak nødsignalet.

Og hvis vi som samfunn velger å fordømme eller devaluere nødsignal, da tør jeg påstå at vi ikke lenger lever opp til betegnelsen «samfunn». Rasismen er langt fra ny. Men problemene den har medført og medfører er nå akutte.

Håp

Det er ikke lenger troen på, men håpet om et fungerende samfunn, fundert på likeverd, rettferdighet og respekt for ulikheter, som står på spill. Uavhengig av etnisitet, hudfarge eller livssyn er det direkte farlig å la dette håpet bli gjenstand for et sjansespill.

Enten det er tilsiktet eller ikke, vil det å devaluere demonstrasjoner ved å vise til potensiell smittefare unektelig bli det samme som å devaluere demonstrantenes intelligens eller empatiske evner; demonstrasjonene er utvetydige nødsignal.

Problemene de belyser krever vår umiddelbare oppmerksomhet – ikke i form av fordømmelse, men i form av utvidet fellesskapsforståelse og nødvendige endringer.

  • Tidligere fra Torbjørn Berglund Eriksen: «Etter å ha besøkt Auschwitz slo det meg så tydelig hvor grunnleggende feil det er å anse høyreradikale tanker som politiske.»

Les også:

Det går en linje fra holocaust og Auschwitz til den hverdagsrasismen og språkbruken vi stilltiende godtar i skolen. Foto: NTB Scanpix

Les også

  1. Viking må bytta navn!

Publisert:
  1. Rasisme
  2. Smittevern
  3. George Floyd

Mest lest akkurat nå

  1. Sundal: - Tror ikke på normal julefeiring

  2. Mistet lappen for dugg på frontruten

  3. Én koronapasient i respirator på SUS

  4. Skole­barn, barne­hage­barn, bok­klubbens barn og barn av regn­buen regnes som samme kahoot, gitt at disse er nær­kontakter

  5. «Mamma, du trenger ikke å ha med mobilen», sa barna. Da skjønte Randi Flesjø (38) alvoret

  6. – Denne plasseringen er en skam