Narkotika: Plakater til opplysning og ergrelse

KRONIKK: Det er fint at politikerne klager på opplysningskampanjen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk, for debatten bringer fremover. Og løsningen – som er prinsipiell tenkning – bør være forsonende.

Publisert: Publisert:

En opplysningskampanje fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk har fått flere politikere til å reagere. Vi bør heller diskutere prinsipper og lovgivningen, mener Roar Mikalsen. Foto: Kristian Lundby

Debattinnlegg

Roar Mikalsen
Leder, Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD)

Ordlyden i en kampanje fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) har fått flere politikere til å reagere. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) la ut en Facebook-melding der han advarte mot kampanjen. Tellef Inge Mørland, Ap’s talsperson i ruspolitiske spørsmål, har stilt spørsmål til folkehelseministeren om kampanjen er i tråd med tilskuddsordnings formål, og om rådene organisasjonen gir bør lyttes til. Også helsepolitiker Åshild Bruun-Gundersen (Frp) har reagert sterkt. Hun vil ha politiet på banen og mener kampanjen bryter norsk lov. Folkehelseseminister Listhaug ber om at kampanjen endres.

Ina Roll Spinnangr, FTRs leder, forsvarer kampanjen og foreslår at «Listhaug som politiker setter seg bedre inn i både fakta om rusmidler og Norges Grunnlov».

Les også

Statsråd kritiserer «dødsfarlig» ruskampanje. Men helsemyndighetene har selv støttet organisasjonen som står bak.

Menneskerettighetenes relevans

Spinnangr er her inne på en viktig nøkkel for videre debatt og reform. Om ruspolitikken skal ha sitt på det tørre, må den bygge på den plattform vi som samfunn har forpliktet oss til, og mye vil være vunnet om politikerne ser nærmere på menneskerettighetenes relevans.

Ikke bare har staten et særskilt ansvar overfor forfulgte grupperinger, men prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon er bærebjelker i vår grunnlovsarv. Derfor, om Mørland og Ap virkelig «er for en nøktern, objektiv, ikke-moraliserende informasjon om rusmidler», bør vi begynne her og se hva disse prinsippene kan gjøre for ruspolitikken.

Dypest sett er jo spørsmålet med hvilken rett staten nekter folk selvbestemmelsesrett. I et moderne samfunn er det opp til staten å vise at den har gode grunner for å nekte folk dette. Og fordi forbudslinjen ikke har vært egnet til å bøte på tilbuds og etterspørselsproblematikken, men heller har påført samfunnet en hel del uheldige tilleggskonsekvenser, begynner stadig flere å se på de prinsipielle implikasjonene.

Så lenge det finnes mindre inngripende virkemidler som er bedre egnet til å bøte på problembildet, skal nemlig prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett, og frihetspresumpsjon komme de forfulgte grupperingene til gode. Enhver menneskerettslig analyse bygger på disse prinsippene, og når stadig flere grunnlovsdomstoler konkluderer med at dagens praksis er høyst tvilsom er det fordi moralsk panikk lenge har definert ruspolitikken.

Forbudslinjen

Ikke bare tyder forskning på at trusselbildet forbundet med de illegale stoffene er kunstig oppjustert: Kriminologer, jurister og filosofer har lenge påpekt at syndebukk-mekanismen (tendensen til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse) ligger til grunn for forbudslinjens popularitet, og vi ser igjen dette gjenspeile seg i debatten rundt kampanjen til FTR.

For igjen gjør det narkotikafrie samfunnsidealet politikerne blinde for fornuft. Kort sagt blir essensen i argumentasjonen til Ap, KrF, og Frp at det er bedre at to av to prøver narkotika og dør av det, enn at fem prøver og fem overlever. Man kan spørre seg hvor logisk dette er når vi vet at rusbruk har vært en viktig del av så å si samtlige kulturer flere tusen år tilbake i tid. Når konsekvensbildet av forbudslinjen er den største trusselen som brukerne står overfor bør man heller, om man vil bøte på et skadebilde, gjøre noe med den forvirring som oppstår i kjølvannet av selvmotsigende lovgivning, og det er dette FTR gjør.

Problemet er derfor ikke at FTR informerer om mulige konsekvenser av rusbruk. Det er i stedet at det er umulig å gjøre dette uten at man, i forbudstilhengernes øyne, også reklamerer for rusbruk – en rusbruk som de oppfatter som uverdig, hedonistisk og livsfarlig.

Tid for prinsipiell forankring

Til tross for gode intensjoner, det er det siste som er det egentlige problemet. Forbudstilhengerne har i over femti år kjempet for å holde fienden unna ungdommen, men det narkotikafrie samfunnsidealet har vist seg å gjøre mer skade enn nytte. Nytenkning er sånn sett påkrevd. Rent faktisk, det faktum at den ruspolitiske debatten har gått fra et slikt fiende-ved-porten-perspektiv og over til en debatt om sosial rettferdighet og toleranse, viser at tiden er i ferd med å reise fra forbudstilhengerne og at det er naturlig å se seg om etter en mer human prinsipiell forankring.

Det er her menneskerettighetene og vår grunnlovstradisjon kommer til unnsetning, og i denne sammenheng er sammenligningen til Mørland mer beskrivende enn han aner. Sett fra politikernes perspektiv er jo FTRs kampanje, som han sier, «litt som at en organisasjon for bilister lager en kampanje som sier: ’Ida døde ikke da hun kjørte i 180 på veien. Hun så an føreforholdene og slakket av i svingene’.»

Allikevel, sett fra et menneskerettslig perspektiv, finnes det altså, fra stadig flere rettskilder, rundt 300 millioner mennesker i verden som har gode nok grunner til å velge selv. De gode grunnene til å opprettholde reverseringen av frihetspresumpsjonen, som var det som skjedde da narkotikaloven ble innført, er altså ikke lenger å oppdrive. I stedet blir det bare mer åpenbart at ruspolitikken er drevet frem av et overbehov for statlig regulering, og det blir da mer naturlig å se kampanjen til FTR «litt som at en organisasjon for bilister lager en kampanje som sier: ’Ida døde ikke da hun kjørte i 60 på veien. Hun så an føreforholdene og slakket av i svingene’.»

Ikke så veldig kontroversielt – om ikke politikken i utgangspunktet bygger på oppblåste fiendebilder og unødig kriminaliserte bilister.

Les også

Jørn Kløvfjell Mjelva: «Vi trenger ikke tidligere tiders skremselspropaganda om LSD»

Les også

Ståle Økland: «Narkokrigen Erna ikke vil ta»

Les også

Sveinung Stensland: «Ståle Økland tar feil – narkomane trenger hjelp, ikke straff»

Les også

Ruskampanje ble slaktet under folkemøte på Bryne

Publisert: