Digital didaktikk, takk!

KRONIKK: Teknologisk tungsinn kommer det lite godt ut av. Vi kan kombinere nytt og gammelt, analogt og digitalt, det beste fra to verdener – for å utvikle didaktikken, kunsten å lære, og styrke undervisningen.

Publisert: Publisert:

Vi kan kombinere nytt og gammelt, analogt og digitalt, det beste fra to verdener – også i undervisning. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

Paolo Haaland Scarbocci
Universitetslektor, UiS

Spørsmålet om teknologiens rolle i samfunnet, skjermtid og digitalisering engasjerer oss alle stadig mer. Det er blitt en gjenganger i både den offentlige debatten og i de tusen hjem. Ofte blir denne samtalen en dikotomi, et slags å være eller ikke være, to be or not to be, skjerm eller ikke. Digitalisering og teknologi er blitt et spørsmål om våre barn utsettes for et eksperiment, om teknologien fanger oss eller om vi fanger den, – om vi søker på Google, eller om Google søker i oss.

Psykologer spør om teknologien er god for vår mentale helse, eller om den fungerer som et dop vi blir avhengige av.

Økonomer spør om digitalisering i utdanningen tjener oss, eller om kostnaden er større enn gevinsten.

Foreldre engster seg for at barn tilbringer for mye tid foran skjermen og lengter tilbake til den gang de selv var ute og klatret i trærne.

Lærere savner håndskriften og tavla.

Det blåser en nostalgisk vind der ute. Mobiltelefonene får skylden for at vi ikke snakker sammen. Stadig flere synes at teknologien fører oss inn i en slags endetid. Dystopier og engstelse er blitt den nye oljen og svaret.

Eldgammel bekymring

Da jeg begynte som mediestudent i overgangen til år 2000, bekymret mange seg for at flyene kom til å falle ned fordi maskinene ikke var programmert til å forstå overgangen fra 99 til 00. Jeg var også bekymret. Jeg hadde dessuten sangteksten til hiphop-duoen Disposable Heroes of Hiphoprisy om «Television, the drug of the Nation» fra 1992 i bakhodet: «TV, is it the reflector or the director? Does it imitate us? Or do we imitate it?» Jeg trodde jeg hadde svaret. Jeg hadde lest Neil Postman. «Vi underholder oss til døde», skrev han. «We thought that we had the answers, it was the questions we had wrong», synger U2 i «Eleven O´Clock Tick Tock».

La oss låne den tanken litt. Går vi tilbake til rundt år 360 f.Kr., var Sokrates (gjengitt av Platon) en av de første «techno-panics». Han fryktet at den relativt nye teknologien skriving ville bety at studentene hans kom til å bli for teknologifikserte på skriving, og at deres hukommelse dermed ville svekkes. Da radioen kom på 1920-tallet, bekymret man seg for at menneskene ble så oppslukt at de kom til å bli asosiale og slutte å snakke med hverandre. Engstelsen er altså ikke helt ny, den er bare i en resirkulert form.

Les også

Silje Herget: «Snipp, snap, snute for håndskriften»

Ikke enten eller

Det er blitt slik at vi litt instrumentelt setter opp enkle parametere. Vi ønsker å finne en målbar effekt, men glemmer lett konteksten og helheten. Det er menneskene som gir innhold til det digitale. Både Roland Barthes, Julia Kristeva og Umberto Eco har innenfor litterær teori poengtert hvordan mening ikke nødvendigvis ligger plantet i verket og mediene, men hos tilskueren eller leseren.

Den amerikanske spillforskeren James Paul Gee poengterer gjennom begrepet «affinity spaces» (tilknytningsrom) at dagens barn og unge lærer best når « ... learning is part of a highly motivated engagement with social practices which they value» (…læring er en del av et svært motivert engasjement med sosiale praksiser som de verdsetter; Gee, 2004). Læring skjer ikke bare i fysiske rom, men også i virtuelle rom, men gjerne i en kombinasjon. Dersom elevene skal lære om livet i havet, kan det skje ved å dra ut til fjæra og opplever dette fysisk, for deretter gjøre en komparativ opplevelse gjennom virtuell virkelighet (VR).

Les også

Etter 7000 innspill er anbefalingen klar: Mer tid i naturen er en av endringene i skolefagene fra neste år

Nye læreplaner

Nå skjer det en fornyelse av fag og kompetanse i skolen, hvor vi får nye læreplaner (LK-20). Dette kommer til å forandre skole og utdanning. Kritisk og kreativ tenkning, innovasjon, kommunikasjon, deltakelse og samarbeid vil bli stadig viktigere, også overfor yrkesliv og arbeidsmarkedet.

Kompetanse og ferdigheter vil ikke lenger alene bli målt gjennom hva du har lest deg opp til og memorert, men hvordan du setter sammen kunnskap, hvordan du bygger og konstruerer og rekonstruerer mening, og hvordan du evner å finne nye løsninger. Vi har slik sett fått et bredere kunnskapsbegrep, samtidig er målsettingen dybdelæring.

Lærerne er i en selvrefleksjonsprosess, de skal dekonstruere sitt eget fag og stille spørsmål ved hva faget deres faktisk er og hvordan det skal være fremover.

Les også

Kronikk: «Lektorandelen har stupt i norsk skole – ja vel?»

Ikke hva, men hvordan

Å bruke digitale verktøy kan i sin ypperste form være et didaktisk univers, en reise til nye galakser, hvor man utforsker, observerer, eksperimenterer, tester ut og lærer å lære. Skole, læring og utdanning er ikke et spørsmål om skjermtid, fordi det handler om hvordan vi bruker verktøy og hvordan vi tilrettelegger det som skal skje. Det handler om god klasseledelse. Aktiv læring og aktive læringsfelleskap i kombinasjon med digitale verktøy endrer elevenes adferd på en god måte når bruk av digitale verktøy skjer innenfor en didaktisk ramme, og når læreren har en profesjonsfaglig digital kompetanse.

Vi skal ikke konkurrere med medievirkeligheten der ute, men aktivt gå inn og forstå de digitale mediene som kulturuttrykk, – som artefakter, som verktøy og som håndverk. Vi skal ikke være en motvekt til våre barn. Vi trenger ikke å bekymre oss så mye. Vi må være aktive og vurderende i møte med ny teknologi og legge fra oss den lite konstruktive bekymringen.

Teknologisk tungsinn kommer det lite godt ut av. Vi kan kombinere nytt og gammelt, analogt og digitalt, det beste fra to verdener. Ole Brumm er kanskje ikke en figur med akademisk tyngde, men jeg sier likevel som ham, «ja takk, begge deler». (En liten remiks der fra den lille røveren?)

Les også

UiS-rektor Klaus Mohn: «Digital dissonans i skule og utdanning»

Les også

Jørg Arne Jørgenen: «Klipp, lim og adspredelser i skolen»

Les også

Barn distraheres mindre av databruk i skolen

Les også

– Dataspill gir elevene mestringsfølelse

Les også

Hjemme hos denne familien er det tydelige regler for skjermbruk: – Det er en del av barneoppdragelsen

Les også

Sandnes og Stavanger er verstinger på bruk av ukvalifiserte lærere

Publisert: