Frykten for å klage på dårlig helsehjelp!

DEBATT: Flere pasienter og pårørende rammes av frykt når de vurderer å klage på dårlig helsehjelp eller manglende sådan. De er urolige for at klagen vil slå tilbake på dem selv, deres barn eller deres gamle mor.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For tiden har jeg kontakt med flere pasienter/pårørende som opplever manglende helsehjelp, kritikkverdige forhold og også snoking i pasientjournalen. Det slo meg, at noe synes å være felles. Frykten for å klage. Redselen. Uroen for at klagen kan slå tilbake på en selv eller ens familie. «Klager jeg, konfronteres raskt min datter med at mor din har klaget. Det slår tilbake, skjønner du ...» Slik skal det ikke være. Helselovgivningen som gir oss klagerett, pasientsikkerhet og rettssikkerhet, skal ikke slå tilbake på den som klager.

Manglende kunnskap

Hvilke ledere har vi i helsetjenestene når frykten rår? Når frykten for represalier blir styrende og frykten hindrer helsepersonell i å varsle – og den samme frykten hemmer pasienter og pårørende fra å klage. Pasient- og brukerombudene er også kjent med frykten for å klage. De er, som meg, bekymret over manglende kunnskap om klagerett. I den nasjonale årsmeldingen fra 2016 skriver de: «Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem at kunnskapen om klagesaksbehandling og pasientrettigheter er mangelfull i helsetjenestene.»

Ved å ta klageren og klagene på alvor kan en oppnå økt kvalitet og sikkerhet i helsetjenestene. Klagene fra pasienter og pårørende, og varsler om kritikkverdige forhold fra helsepersonell, kan styrke pasientsikkerheten, øke rettssikkerheten og bedre tjenestetilbudet. Derfor kan det være fristende å spørre, som Sigvart Dagsland synger; Ka e du redd for?

Interessant er det at pasient- og brukerombudene faktisk etterlyser alminnelig folkeskikk fra helsepersonell i sin nasjonale årsmelding 2018. «Mange henvendelser til ombudene dreier seg om mangel på omsorgsfull behandling og folkeskikk.» Vel ...

Flere muligheter

Pasienter og pårørende har flere muligheter til å klage på dårlig helsehjelp og kritikkverdige forhold. Det være seg feilbehandling, ydmykende oppførsel fra helsepersonell, ulovlig tvangsmiddelbruk, overmedisinering – men også manglende tilbud om helsehjelp. Helsetjenestene er pålagt å informere om klagerett, men her sviktes det både i kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Tilgjengelig informasjon om klagerett er viktig fordi klagesystemet er uoversiktlig. Noen klager skal til Kontrollkommisjonen (KK), andre til Fylkesmannen (helsetilsynet), enkelte til Norsk pasientskadeerstatning (NPE), noen kan drøftes med Pasient- og brukerombudet og noe skal kanskje til Datatilsynet.

Selv om det kan være en fordel for pasienter og pårørende å ta klager opp med tjenestestedet først, kan det oppleves nytteløst. Jeg forventer egentlig at lederen vil møte den som klager – men det er slett ikke sikkert at lederen vil. Det er synd, all den tid det ofte skjer noe positivt i menneskemøter. Ansikt til ansikt i dialog. Noen ledere velger å møte pasienten som vil klage. En stor takk til dem. Det er forbilledlig. Jeg opplever at klagene løses på en bedre måte der hvor en møtes – enn der hvor kommunikasjonen kun skjer skriftlig.

Skape miljø for å si ifra

Verken ledere, ansatte, pasienter, pårørende eller politikere er tjent med helsetjenester som preges av frykt for å si ifra. Ingen er heller tjent med ansatte som prøver å true pasienter, pårørende og andre til taushet. Ledelse, og også politikere, bør ta varsling fra ansatte og klager pasient- og pårørende på alvor. De bør skape sikre miljø for å si ifra – ikke frykt!