Når underlivet står for fall

KRONIKK: Selv kvinnehelse­utvalget nevnte ikke et svært utbredt kvinne­helse­problem.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kvinnehelse­utvalget la 2. mars fram rapporten «Dens store forskjellen» (NOU 2023: 5). Et viktig poeng i rapporten er at kvinne­lidelser har lav status og at kvinners stemme ikke blir hørt.

Ironisk nok nevner ikke rapporten en av de vanligste tilstandene som rammer voksne kvinner, nemlig framfall av kvinnelige kjønnsorganer.

• Halvparten av alle kvinner over 50 år har en viss grad av framfall, og 5 prosent – hver 20. kvinne – trenger behandling for det.
• Ett av fire større gynekologiske inngrep er for framfall, 4500 operasjoner i året.

Likevel er framfall blant de tilstandene som ikke har et eget handlingsprogram eller nasjonale faglige retningslinjer.

Hva er egentlig framfall?

Framfall innebærer at ett eller flere underlivsorganer kommer helt eller delvis ut av skjeden. Det vanligste er at urinblæra siger bakover i skjeden og kan komme fram som en kul, spesielt når man er fysisk aktiv, hoster, nyser eller ved toalettbesøk.

Det samme kan skje med endetarmen, som kan sige framover og ut av skjeden.

Også livmora kan sige ned, og livmorhalsen kan vises i skjedeåpningen.

Hos eldre kvinner, som har gått lenge med framfall, kan hele skjeden være vrengt og livmora komme ut. Det høres ubehagelig ut, og det er det!

Hvorfor får vi framfall?

Kvinners bekken er større og videre enn menns, rett og slett for kvinner skal kunne føde barn. Slimhinner og muskler i underlivet må også være elastiske så de kan gi etter når et barnehode baner seg fram. Tenk på at skjeden, som vanligvis ikke rommer noe større enn 2–3 fingre, kan utvide seg så mye! Like fantastisk er det at muskler og slimhinner stort sett går tilbake til normalen etter en fødsel.

Når bekkenutgangen kan gi plass til et barnehode, skulle man tro at innvollene burde ramle ut. Men de er heldigvis festet til bekkenet med «barduner» og sener. I tillegg har vi bekkenbunnen med et sinnrikt system av muskler, bindevev og sener, som holder «inventaret» på plass. I hvert fall så lenge vi er unge og friske.

Men når vi passerer overgangsalderen, skjer det noe. Eggstokkene slutter å lage østrogen, så slimhinnene i underlivet blir svakere og tynnere. Det samme skjer med muskulatur og bindevev. Dermed står underlivet for fall.

Man kan også få framfall i forbindelse med svangerskap og barseltid, men det går vanligvis over når man er ferdig med å amme. Dette har også med hormoner å gjøre; i ammeperioden har mange kvinner lavt østrogennivå.

De «hemmelige» plagene

Et framfall kan gi mange plager:

• Tyngdefølelse i underlivet.
• En kul som kommer ut av skjeden, særlig ved fysisk aktivitet.
• Vanskeligheter med å tømme blæra og/eller tarmen, eller lekkasje av urin eller avføring.
• Sex kan være ubehagelig, og mange synes det er pinlig at partneren ser eller merker framfallet.

Men mange vet ikke at det er framfall de har, og tror tyngdefølelsen og ubehaget er noe de bare må leve med.

Mange forteller heller ikke legen om plagene sine, fordi de synes det er flaut eller fordi de ikke vet at det finnes hjelp å få. Vår erfaring er at hvis man spør kvinner konkret, for eksempel når de kommer for celleprøve, er det mange som har gått med disse «hemmelige» plagene i mange år.

Det samme gjelder urinlekkasje: Spør vi ikke konkret, vil de fleste ikke fortelle om det, selv om 30 prosent av voksne kvinner har større eller mindre grad av lekkasje.

Framfall, ofte kombinerte med urinlekkasje, er altså et stort og ofte ikke erkjent kvinnehelseproblem som kan gi betydelig nedsatt livskvalitet og hemme kvinner i daglige aktiviteter. Mange kvier seg for å være i fysisk aktivitet av redsel for å lekke, noe som igjen påvirker helsa.

Norske kvinner lever nesten halve livet etter at den fruktbare perioden er over. Helseplager i denne fasen må tas på alvor!

Behandling

Siden framfall delvis skyldes østrogenmangel, bør man tilføre østrogen, for eksempel i stikkpiller eller krem som settes inn i skjeden. Da blir slimhinnene tykkere og sterkere, og ligner på slimhinnene vi har i fruktbar alder. For kvinner som har lett framfall, kan lokalt østrogen være nok til at plagene forsvinner.

Mange er redde for bivirkninger av østrogen, men når man bruker stikkpiller, virker de mest lokalt og innebærer lav risiko. De aller fleste kvinner, også mange som tidligere har hatt kreft i bryst eller underliv, kan bruke lokalt østrogen.

Bekkenbunnstrening («knipeøvelser») er viktig både for å forebygge og behandle urinlekkasje. Men har man først fått et ordentlig framfall, kan man ikke trene det bort.

Neste trinn kan være ringpessar. Det er en silikonring som settes inn i skjeden oppunder bekkenbeinet for å holde underlivsorganene oppe. Mange eldre kvinner er fornøyd med denne løsningen. Dette er behandling som en interessert fastlege kan begynne med, men inntrykket vårt er at mange fastleger føler seg usikre, og heller henviser til spesialist.

Yngre kvinner, spesielt de som er seksuelt aktive, ønsker oftest ikke å bruke ring. Da er operasjon neste skritt. Det gjøres via skjeden, hvor man strammer opp bindevev og slimhinner – omtrent som når man syr inn en kjole. De fleste er fornøyd med resultatet, og det er ganske lite smerter forbundet med det. Det er likevel en viss risiko for at man får tilbakefall.

Politiske konsekvenser

Framfall, ofte kombinert med urinlekkasje, er altså et betydelig kvinne­helse­problem som begrenser livsutfoldelse og livskvalitet. Det er vanskelig å få norske medier interessert i urinlekkasje, og enda mindre om framfall, men vi hadde forventet mer av kvinne­helse­utvalget. Framfall er faktisk ikke nevnt med ett ord i den 300 sider lange rapporten, kun indirekte sammen med urininkontinens, som også bare er summarisk nevnt.

Vi tillater oss å utfordre utvalget og helseministeren til å erkjenne denne mangelen, og ta det med i det videre strategiarbeidet.

Vi anbefaler:

• Å styrke kunnskap og bevissthet om framfall og urinlekkasje.
• Å kartlegge ventetider for utredning og behandling.
• Å utarbeide en nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av framfall.
• Å Øke interessen og kompetansen blant fastleger for å starte ringbehandling og/eller følge opp kvinnene når behandlingen er påbegynt av spesialist.

• Aftenbladet mener: «Alle skal ha lik rett til nødvendig helsehjelp. For å få det til, må kvinners helse høyere på dagsordenen»