Hva apartheid er og hva staten Israel gjør

DEBATT: Det juridiske begrepet apartheid i folkeretten er dekkende for Israel.

Debattinnlegg

Aftenbladet hadde 7. og 9. juni leserbrev som begge prøver å fortelle at Israel ikke er en apartheidstat.

Utgangspunktet for en slik diskusjon må være apartheid-begrepets status i folkeretten, kombinert med faktabasert kunnskap om Israels politikk.

Det juridiske begrepet

I folkeretten fins to konvensjoner som definerer apartheid-begrepet juridisk: «Konvensjonen» og «Roma-vedtektene». Men alt fra 1950 har FN i ei rekke resolusjoner fordømt apartheid. I 1965 vedtok FN en resolusjon (ICERD) som forplikter alle medlemsland til å motarbeide diskriminering på grunnlag av «rase, hudfarge eller etnisitet». Denne resolusjonen blei ytterligere skjerpet i 1973 (Convention against Apartheid, «Konvensjonen»). Ved utvidelsen av Genèvekonvensjonene i 1977 blei apartheid satt på linje med krigsforbrytelser i folkeretten.

Fram til apartheid blei avviklet i Sør-Afrika var fokuset på den institusjonaliserte rasismen i det sørlige Afrika. Men i vedtektene ( «Roma-vedtektene», 1998) til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er apartheid-begrepet brukt som betegnelse for en universell forbrytelse mot menneskeheten, altså frigjort fra de spesielle kjennetegnene ved apartheid i det sørlige Afrika (lovmessig inndeling i fire «raser» med egne privilegier og begrensninger, «Whites Only»-skilt, etc.).

Det som skal til

Ser en på både «Konvensjonen» og «Roma-vedtektene», kan en stille opp tre krav, som alle må oppfylles, for at en stats politikk skal kunne betegnes som apartheid:

• At det eksisterer en institusjonalisert politikk med systematisk etnisk basert undertrykking og diskriminering.
• At denne er etablert med formål å opprettholde ei etnisk gruppes dominans over ei anna gruppe.
• At denne innebærer alvorlige menneskerettsbrudd som integrert del av regimets politikk.

Er så Israels politikk i tråd med disse kravene? Utvilsomt, etter min mening utvilsomt. For å ta noen hovedpunkter:

• Palestinerne på Vestbredden er underlagt spesiallovgiving, mens (ulovlige) israelsk-jødiske bosettere behandles etter israelsk lovgiving, med fulle israelske rettigheter. Palestinerne i Gaza er innesperret under umenneskelige forhold, og under tung blokade. Palestinerne i Israel er formelt definert som annenrangs borgere, og er systematisk underprivilegert i forhold til den jødiske befolkningen.
• Denne politikken er etablert med formål at jødiske israelere permanent skal dominere den palestinske befolkningen, bl.a. med mål om å overta mest mulig av denne gruppas landområder.
• Menneskerettsbrudd: Ei la-a-ang. liste. Nevnes kan stadig bombing, kollektiv avstraffelse og innestenging av Gaza; systematisk og omfattende etnisk rensing; fengsling uten lov og dom, på ubestemt tid; systematisk ødelegging av sivile palestinske organisasjoner.

Troverdige vitner

Israels apartheidpolitikk er dokumentert gjennom ei rekke rapporter, bl.a. fra Amnesty og den israelske menneskerettsorganisasjonen B’Tselem – og nå sist fra FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områder, Michael Lynk (hans rapport kan finnes på hjemmesida til Forsvar Folkeretten; opptak av et møte med Lynk i Stavanger finnes på Facebook-sida til Palestinakomiteen i Stavanger).

Det er også på sin plass å merke seg at to historiske frontfigurer i kampen mot apartheid, president Nelson Mandela og erkebiskop Desmond Tutu, i sterke ordelag fordømte det de gjenkjente som apartheid i Israel.

Vi kan leve med at enkeltpersoner og mindre grupper forsvarer en apartheidstat. Verre er det at våre representanter i regjeringa bidrar til å la Israel fortsette sin kriminelle framferd ved å unnlate å gjøre det eneste som kan endre situasjonen: Internasjonal isolering, boikott, deinvesteringer og sanksjoner inntil apartheidregimet bryter sammen. Som i Sør-Afrika.