Skal bærekraftig utvikling være noe for alle – i en felles dugnad?

KRONIKK: Jo rikere en er, jo bedre treffer bærekraftstiltakene. Skal alle med, må en se miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft i sammenheng.

Hvis du, for å spare penger, må gå i stedet for å ta bussen, ikke kan varme opp alle rom og aldri kan dra på ferie, – hvor godt treffer da enøk-støtte, avgiftsfritak for elbiler eller andre klima- og bærekraftstiltak?
  • Robert Næss
    Førsteamanuensis, NTNU
  • Gisle Solbu
    Forsker, NTNU
  • Sara Heidenreich
    Forsker, NTNU
  • Marius Korsnes
    Forsker, NTNU
  • Nora Kristianssson
    Vitenskapelig assistent
  • Ruth Woods
    Forsker, NTNU
Publisert: Publisert:
  • Kronikkforfatterne utgjør den tverrfaglige forskergruppen COJUST ved NTNU, som har som mål å utvikle energi- og klimatiltak med og for lavinntektsgrupper i Norge, med spesielt søkelys på Stavanger, Bergen og Trondheim. Den er finansiert av Forskningsrådet.
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

FNs bærekraftsmål nummer 12, om ansvarlig forbruk og produksjon sier: «For å sikre gode levekår for nåværende og fremtidige generasjoner må også hver enkelt forbruker endre livsstil. Det innebærer å minske ressursbruken, miljøødeleggelsen og klimautslippene som et samfunn og som enkeltperson.»

Målet signaliserer at alle må ta grep om sin egen livsstil, og at vi alle har ansvar for å bidra til å være en løsning på klimaproblemene.

De rike er verst

Det er imidlertid stor forskjell på hvem det er som trenger å endre sin livsstil og hvem som kan og bør «stramme inn». I mange land har utslippene per innbygger til den fattigste halvparten av befolkningen gått ned siden 1990. Dette står i sterk kontrast til utslippene til de rikeste delene av befolkningen.

Faktisk er utslippsnivåene for den fattigste halvparten av befolkningen i Europa allerede nå i tråd med 2-graders målet (Chancel 2021). Derfor bør den politiske innsatsen i mye større grad rettes mot å redusere utslippsnivåene til de velstående delene av befolkningen.

Dette er også aktuelt i Norge, hvor forskjellene mellom fattig og rik øker, og hvor omtrent 10 prosent tilhører kategorien «lavinntekt».

De rike får mest

Forskjellene i utslipp mellom ulike inntektsgrupper introduserer noen grunnleggende paradokser i den norske klimapolitikken.

For å stimulere til utslippsreduksjoner har norske tiltak i stor grad handlet om å stimulere til økt bruk av såkalte lavutslippsteknologier, som elbiler og energieffektiv oppvarming, gjennom statlige subsidier og avgiftsfritak.

Mesteparten av Enovas støtte til privatpersoner går for eksempel til husholdninger med en samlet inntekt på 1,3 millioner kroner eller mer. Vi ser at mange incentiver kommer grupper av befolkningen som allerede har god råd til gode, og som gjerne har et høyt forbruk.

Denne typen urettferdighet er muligens noe samfunnet er nødt til å tåle hvis vi skal skape gjennomgripende endringer og sørge for at nye lavutslippsteknologier tas i bruk. Den urettferdigheten vi derimot ikke bør tåle, er at en stor del av befolkningen ikke får ta del i klimaomstillingen fordi de – paradoksalt nok – allerede har et for lavt forbruk.

Har for lite til å få noe

Vår forskning i COJUST viser at livsstilen til lavinntektsgrupper i Norge kan karakteriseres av en nødvendig og ofte ufrivillig nøysomhet. De har det til felles at de reiser lite, kjøper lite og kaster mindre.

I tillegg har lavinntektsgrupper ofte dårligere boligstandard, med dårlig isolerte hus, mangler ofte tilgang til alternative oppvarmingsløsninger som vedovn og har mindre boareal slik at forbrukerfleksibiliteten i praksis er liten. Strømsparingstiltak blir dermed også mer drastiske og inngripende i hverdagen, og mange kan kun ta seg råd til å varme opp deler av boligen.

Hverdagsmobiliteten i lavinntektshusholdninger er ofte basert på offentlig transport (gjerne buss, så langt pengene rekker), eller man sykler eller går. Få i denne gruppen har bil, og fritids- og feriereiser er gjerne et ikke-tema.

Med tanke på utslippsreduksjoner og kutt er det med andre ord lite å hente.

Når tilgangen til omstillingstiltak for disse gruppene begrenses på grunn av økonomiske ressurser og materielle betingelser, reiser dette noen viktige spørsmål om hvilken type verdier som ligger til grunn når klima- og energipolitiske virkemidler utformes og subsidier gis. Mye faller utenfor den gjeldende fortellingen om klimaomstilling. Hvilke tiltak fortjener en alenemor med tre barn, som har levd et liv uten bil, uten varme i andre etasje i huset, som aldri reist til Syden og som bare kan drømme om å ha råd til å etterisolere huset sitt?

Les også

Prof. Asbjørn Karlsen, NTNU: «Politikk for rettferdig bærekraftig omstilling i olje og gass-regioner»

Helhet og målretting

Løsningen er å se bærekraftig omstilling i et større perspektiv, og tenke miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft i samspill. Om man også tar hensyn til sosial bærekraft, må man være åpen for å la andre faktorer enn inntektsnivå styre tilgangen til omstillingstiltak og la folk med i utgangspunktet forskjellig livsstil få delta.

Ett viktig ledd i dette vil være å kanalisere flere virkemidler i retning lavinntektsgrupper som tradisjonelt har vært usynlige i omstillingsarbeidet, til tross for at de lever mye mer klimavennlige liv enn folk flest. Disse gruppene har i lang tid levd i tråd med bærekraftsmålet om et ansvarlig forbruk, men bør likevel bli inkludert og konsultert i arbeidet med å fremme en klimavennlig utvikling.

Enøk-tiltak kan rettes mot lavinntektsgrupper slik at de får mulighet til å få ned energiutgiftene sine. Betydelig subsidiering av transporttjenester og -teknologier som f.eks. elsykkel og kollektivtransport er også en mulighet for at denne gruppen skal kunne bli mer mobile (både sosialt og fysisk) og i større grad ta del i aktiviteter og samfunnsliv.

Reduserte priser på kortreiste og økologiske produkter vil gi denne gruppe større mulighet for å ha et sunt og bærekraftig kosthold.

For det er vel det som er agendaen for bærekraftsmålene, – en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe ødeleggelse av miljø og klima innen 2030?

Publisert: