De vanskelige vurderingene i Siw-saken

Detaljnivået kan oppleves ubehagelig og er presseetisk utfordrende, men likevel vesentlig for å forstå det helvete Siw levde i, og den hjelpen samfunnet forsøkte å gi. Håpet er at Siws historie fører til mer innsikt og bedre tjenester.

Publisert: Publisert:

Siws far mener historien er fortalt på en sannferdig og nyansert måte som datteren ville ha følt var riktig. Andre i familien føler det samme. Andre som sto henne nær mener historien er en moralsk oppreisning for Siw. Den som sto henne nærmest i hjelpeapparatet mener historien gir Siws liv mening. De mener åpenhet er det riktige og ikke vil skade Siws ettermæle, tvert imot. Foto: Privat / Mariken Steen-Forgaard

Debattinnlegg

  • Carl Gunnar Gundersen
    Fungerende sjefredaktør
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Sindre Bø ved Universitetet i Stavanger er kritisk til Aftenbladets store reportasje «Gi meg litt lykke før jeg dør - historien om Siw». Det er ikke overraskende at den store dokumentaren fører til en diskusjon om presseetikk, den er både velkommen og viktig. Likevel er debattene som handler om andre spørsmål enda viktigere, slik vi ser det. Og vi er glade for at det offentlige ordskiftet etter publiseringen i all hovedsak har kretset rundt to sentrale tema:

  • Det tilsynelatende manglende samarbeidet mellom ulike instanser som forsøkte å hjelpe.
  • Bruken av virkemidler som er tilgjengelige, og bevisstheten rundt dem.
Les også

DEBATTINNLEGG: Hva er et dødt menneske verdt?

Vårt mål er at disse debattene fortsetter, gjerne også med et poeng Bø er inne på i sitt innlegg (i nettversjonen på Aftenbladet.no, som er mer omfattende enn det som ble publisert i papir): «Aftenbladets bilag kan leses som en dokumentasjon av hvor mye hjelp Siw fikk, ikke hvor lite.» Det er selvsagt riktig. Men, som debatten i etterkant har vist, handler dette ikke først om fremst om mengde - men om hvorvidt det er den riktige hjelpen som ble gitt, til riktig tid, og om samarbeidet fungerte eller ikke.

I så måte er det verdt å merke seg at Aftenbladets journalister antakelig kjenner Siws sak bedre enn alle gode krefter som hver for seg førsøkte å hjelpe henne. Dette er et paradoks som kan gi grunnlag for ettertanke, kanskje også læring.

Les også

«En av de vanskeligste sakene vi har jobbet med»

Så til Bøs kritikk av våre journalistiske valg.

Da journalistene fikk høre om en ikke navngitt kvinnelig rusmisbruker det var blitt varslet kraftig om til kommunen, men som likevel ble funnet død i sin kommunale leilighet noen dager senere, kontaktet de hennes nærmeste pårørende. Hennes far brant inne med mange spørsmål, og Aftenbladet fikk fullmakt til innsyn i Siws journaler i det offentlige, som sykehus, kommune, fengsel og skole.

Etiske veivalg

Det siste året har journalistene og redaktørene hatt mange diskusjoner om etiske veivalg og hvordan historien om Siw burde fortelles. Hvordan skal vi få leserne til å forstå hva slags parallell verden som faktisk eksisterer i våre nabolag? Hvordan kan vi samtidig fortelle historien om Siw med respekt og omtanke for henne? Hvordan kan vi få fram at dette ikke bare er en historie om en skjebne, men også om system? Spørsmålene diskuterte vi også med de som sto henne nærmest.

Hennes far, støttet av samboeren, som kjente Siw, mente og mener historien nå blir fortalt på en sannferdig og nyansert måte som Siw ville ha følt var riktig. Andre i familien føler det samme. Andre som sto henne nær mener historien er en moralsk oppreisning for Siw. Den som sto henne nærmest i hjelpeapparatet mener historien gir Siws liv mening. De mener åpenhet er det riktige og ikke vil skade Siws ettermæle, tvert imot.

Det er selvsagt Aftenbladet som til slutt avgjorde om og hvordan historien skulle fortelles. Vi mener resultatet er en reportasje og en påfølgende debatt som balanserer hensynet til Siw og til vårt samfunnsoppdrag.

Vanskelig å forestille seg

Reportasjen har flere detaljerte skildringer av episoder og sider ved Siws liv som er personlige og såre. Hvorfor? For det første tror vi altså det er vanskelig for oss A4-mennesker å forestille oss hvilket helvete Siw gjennomlevde, uten å skildre det i detalj. For å forstå hvor farlig og utsatt Siw levde, har vi vist eksempler på hvordan folk snakket om henne og til henne, og på hvordan hun ble mishandlet og torturert av folk i det kriminelle miljøet. Vi har også vist hvordan hjelpeapparatet fortløpende journalførte også slike hendelser i hennes tilværelse.

Fra leiligheten til Siw i Haugåsveien i Stavanger. Foto: Politiet

Det er ikke Aftenbladet som har funnet på karakteristikkene av Siw. Vi har rapportert fra miljøet og dokumentert fra hjelpeapparatet, for best mulig å gi et sannferdig innblikk i en verden vi sjelden ser, men som vi som samfunn likevel skal forholde oss til.

En større historie

Skildringene som Bø har reagert på og trukket fram er altså elementer som har vært viktige for å vise hvor krevende livet hennes var - og hvor krevende oppgaver hjelperne står overfor i møte med såkalte blålysmennesker. Å bruke Siws historie til en større, nasjonal systemkritikk mener vi er i kjernen av pressens oppgave. Vi – og de nærmeste mener også at det er å vise Siw respekt.

Les også

HER ER HELE HISTORIEN OM SIW: Kvinnen de ikke klarte å glemme

Omtalt med empati og respekt

Siws historie har allerede ført til flere debatter om hjelpeapparatet, og vil føre til enda flere. Fagfolk, også de som har kritisert sider ved debatten, har vært enige om at Siw er blitt omtalt med empati og respekt. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har sagt at Siw har gitt en av landets mest utsatte grupper et ansikt. Det sier også forskere som har viet store deler av livet sitt til disse tragediene.

Journalistene inviteres til debatter lokalt og nasjonalt om situasjonen til noen av velferdsstatens mest utsatte. Deres situasjon vil snart bli diskutert i Stortinget, med utgangspunkt i Siws historie. Det flommer det inn respons fra lesere som har opplevd å bli tatt inn i en verden de knapt ante at eksisterte. «Det som utleveres er ikke Siw, heller et samlet system av hjelpetilbud som ikke fungerer, til tross for mange gode hjelpere», skriver en leser, og avslutter: «For meg, som ikke er så flink til å involvere meg eller gjøre meg kjent med narkomane, sårbare og skakkjørte, så er det nettopp viktig å få et innblikk, så jeg ikke mister av syne hva et menneske er, hva et medmenneske er, og hva et inkluderende og varmt samfunn egentlig er.»

En natt påsken 2015 våknet Eigil Karlsen etter å ha drømt om eks-kjæresten Siw. Da satte han seg ned og skrev en sang om henne. Foto: Grethe Nygaard

Publisert:
  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Les også

  1. Siw
  2. Debatt
  3. Presseetikk