Fjellvettregulering – ingen skam å snu?

KRONIKK: Turismen i norsk fjellheim er økende, med betydelig vekst i antall utenlandsk besøkende. Erfaringene fra sommerens mange redningsoppdrag ble fulgt av debatt om utfart til Trolltunga og Preikestolen bør risikoreguleres.

I august i år ble det uventet og plutselig høststorm i Rogaland, og på parkeringsplassen ble turistene frarådet å gå til Preikestolen (t.h.). De fleste hørte ikke på advarselen, og deretter måtte mange hjelpes ned av fjellet, kalde, våte og forkomne. Noen ble til og med båret ned, av blant andre Stig Nag fra Norsk Folkehjelp.

Debattinnlegg

  • Sina Furnes Øyri
    Sina Furnes Øyri
    Jurist og masterstudent i samfunnssikkerhet ved UiS
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Det generelle utgangspunktet er at samfunnet kan fokusere på forebyggingstiltak som del av risikoreguleringen, men ikke oppstille forbud og skranker for friluftslivutfoldelse. Farene ved å legge ut på tur betraktes selvvalgt og frivillig. Fjellvettreglene er det nærmeste vi kommer en atferdsoppskrift- og kan fungere rådgivende for folks egne risikovurderinger.

Det er lang tradisjon for ikke å regulere risiko med påbud og forbud. I debatten om basehopping ble risikoen for redningsmannskapene vurdert som ikke-uforholdsmessig stor i forhold til den enkeltes frihet til å utsette seg selv for faren forbundet med basehopping, og det ble aldri et generelt forbud. Selvvalgt risiko blandes med forventningen om at dersom man ikke behersker situasjonen, tar noen andre ansvar for sikkerheten. Denne distinksjonen krever proaktiv risikokommunikasjon.

Fjellvettreglene er ikke blitt eksportert i følge med markedsføring av norske fjell i utlandet.

Ulike forslag

Etter friluftsloven gis det ikke adgang til å avstenge turmål (allemannsrett). Imidlertid viser sommerens eksempel der politiet stengte vei og sti til Preikestolen, at politilovens paragraf 7 kunne nyttes som rettslig verktøy for å hindre folk i å legge ut på tur: ved å regulere ferdsel eller ilegge forbud mot opphold i bestemte områder for å ivareta enkeltpersoners eller allmenhetens sikkerhet. Eksempelet illustrerer utfordringen i at allemannsretten åpner for at den enkelte kan risikovurdere egen fremferd i naturen. Avveiningen blir da mellom individansvar og offentlig ansvar; aktiv myndighetskontroll av turturister krever tilstedeværende politi, et ressurskrevende virkemiddel der hensynet til frihet og egenkontroll gjør det lite attraktivt.

Ulike forslag er fremmet. Fjord Norge ønsker restriksjoner på uværsdager og Stavanger Turistforening mener nasjonalpark ved Preikestolen lettere kan regulere turtrafikk. Det refereres til kulturkollisjon: Det kan ikke forventes at en asiat skal forstå advarsler ut fra en norsk kontekst. Fjellvettreglene er ikke blitt eksportert i følge med markedsføring av norske fjell i utlandet.

  • Har du kontroll på de nye fjellvettreglene som kom i år?
Les også

Vi kan ikke bygge opp naturbasert turisme med en variant som lokalmiljøet og naturen vil tape på

Oppfattes budskapet, og tar turistene rådene til seg?

Kommunikasjon og informasjonsstyring

Uavhengig av forslagene vil flere bratte turmål trekke turister og allemannsretten fortsatt være styrende prinsipp. Det er derfor mest hensiktsmessig å diskutere reguleringsverktøy vi allerede har: kommunikasjon og informasjonsstyring.

Strategien risikokommunikasjon vil være enkel fordi allemannsretten ikke kompromitteres, og komplisert fordi det stiller krav til formidler–budskap–mottaker. Selv om mye er gjort i informasjons- og advarselsarbeid, er utfordringen dobbel: Oppfattes budskapet, og tar turistene rådene til seg? Så langt har dette vist seg vanskelig; tross advarsler, skilt og redningspersonell til stede, går folk tur uten skikkelig fottøy, mat/drikke, lys/lykt, i drittvær. Det lyttes verken til erfarne fjellfolk, og det er åpenbart en skam å snu.

Risikoformidlingen synes derfor uforløst idet turistenes oppfatninger og forståelse overstyrer faglig kjentmannskunnskap.

Dersom folk oppfatter at risikoen ved å gå til Trolltunga er knyttet til forhold som ikke kan kontrolleres, vil det muligens være lettere å la seg overbevise av erfarne fjellfolk, og snu i tide.
Les også

Nei til betaling for bruk av naturen!

Les også

Slå ring om allemannsretten

Risiko og forståelse

Folks risikovurderinger påvirkes av holdninger, erfaringer og egenskaper. For at informasjon om farekilder ved turmålene skal virke effektivt, er det nyttig å kartlegge folks respons på risikoene som formidles. Dette vil kunne være viktig fordi det kan bidra til å forstå hvorfor rådene ofte ikke etterkommes.

Risikovurderinger påvirkes av hvordan informasjonen velges ut av den enkelte. Innen det psykologiske perspektivet for kunnskapsforståelse om risiko fremheves evne og motivasjon som forklaringsfaktorer på hvorfor individer vektlegger informasjon om fenomener ulikt. Evne til relevant utvelgelse fordrer adgang og tid til å fordøye informasjonen.

I tillegg er for mange distraksjoner ødeleggende for bearbeidingen. Informasjon gitt på parkeringsplassen ved Preikestolhytta kan ha for mange distraherende elementer for turklare turister, og har vist seg lite hensiktsmessig. Motivasjonsfaktoren forsterker dette. Som regel vurderer sivilister risiko ut fra egen intuisjon, og vektlegger løsninger som er gode nok. Det ses mindre hen til sannsynlighets- og tekniske risikovurderinger. Råd som søkes gitt til turgåere, må oppleves relevante og i større grad vektlegge risikosituasjonen, slik at usikkerhetsmomentet ved risikoen reduseres.

Dersom folk oppfatter at risikoen ved å gå til Trolltunga er knyttet til forhold som ikke kan kontrolleres, vil det muligens være lettere å la seg overbevise av erfarne fjellfolk, og snu i tide. Utfordringen ved at den enkelte slik sett må la sin autonomi (selvstendighet, uavhengighet, red.anm.) begrenses, er knyttet til samfunnets selvkontrollfokus; ansvar for eget liv og egne valg er viktige verdier. Samtidig har naturkatastrofer og terrorhandlinger gjort folk oppmerksomme på risiko som noe ukontrollerbart.

Les også

- Turismen på Preikestolen ligner galskap

For sikkerhets skyld

Å regulere risiko ved friluftsturisme i Norge er derfor komplekst utfordrende, både fordi omfang og mangfold av turgåere er større enn før, og fordi allemannsrett og autonomi gir betydelig rom for egenkontroll av risiko. Evnen til å opptre som sin egen risikoanalytiker er kanskje ikke alltid på topp, – noen ganger er det tryggeste å starte med å snu.

Les også

  1. Reiselivet og myndighetene må ta større ansvar for fotturisters sikkerhet

  2. Feil om Innovasjon Norges arbeid med sikkerhet i reiselivet

  3. Hvem tar ansvar for sikkerhet i fjellet? Vi frivillige eller staten?

  4. - På tide å gjøre Preikestolen til nasjonalpark

  5. Var det kaos på Preikestolen?

Publisert:
  1. Preikestolen
  2. Trolltunga
  3. Stavanger Turistforening
  4. Friluftsliv

Mest lest akkurat nå

  1. Se hvem som får utvidet busstilbud

  2. Strand: – Wirak er redd folke­meningen i Forsand

  3. Viking har solgt 10.000 bill­etter til bronse­kampen

  4. TV 2: Tre mis­tenkte omi­kron-til­feller i Ullen­saker kommune

  5. Anbefaler munnbind på buss og tog

  6. Dansk politi holder fortsatt på nordmannens bil