Når familievernet ikke verner

KRONIKK: Har familie­vern­kontoret utspilt sin rolle som meklings­kontor? Og er familie­vern­kontoret bare for dem som klarer å sam­arbeide?

• Skribenten er anonymisert av hensyn til hennes mindreårige barns og eksmanns personvern.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mandatet og rollene til familiervernet er mange. I mitt tilfelle er jeg blitt innkalt til mekling seks ganger på fire år, og vært i langt over 30 møter. Til sammen har godt over ti meklere – uten å lykkes – forsøkt å få min eksmann og meg til å lande en løsning om samvær.

Mange av disse besøkene har vært uten mål og mening. De oppleves som overgrep. Ikke fordi de som jobber der, ikke ønsker meg og mine vel, men fordi det er uklart for meg hvilken myndighet de egentlig har.

Realiteten er at min hverdag blir ødelagt fra det øyeblikket telefonen eller brevet med innkalling til mekling kommer og fram til den er overstått.

Konflikten kan eskalere

Jeg mener at tiden er overmoden for at også familievernkontoret kan utøve skjønn når en av partene gang på gang krever mekling – uten at det er vesentlig nye momenter i saken. Skal det virkelig være automatikk i tilgang til mekling dersom temaet er samværsordning?

Hver gang familievernkontoret kjører på med en ny meklingsrunde, får vi en ny terapeut som ikke kjenner saken, og som har nøytrale og objektive øyne. «Vi vil gjerne snakke med barna», sier den nye mekleren. «Vi må høre deres stemme.» Men skulle jeg sagt ja til barnesamtale hver gang jeg ble kalt inn, så kan man lure på om det egentlig er til barnets beste å møte så mange ulike terapeuter. Jeg tror ikke det.

Når kjernefamilien splittes opp, er du forpliktet til å stille på familievernkontoret. Der skal du møte den du en gang elsket og bli enige om den nye hverdagen til det mest dyrebare man har sammen, nemlig barna. Jul, påske, sommer, bursdag, hverdag og fest. For noen er dette en formalitet.

For andre er det starten på en lang og vond reise. Her får du den nødvendige skriftlige dokumentasjonen på at forholdet og samlivet er over. Du får en meklingsattest, og denne er gyldig i seks måneder. Den leverer du inn til statsforvalteren sammen med søknad om separasjon og når man søker om utvidet barnetrygd – blant annet. Den fungerer også som den eneste gyldige inngangen til rettsapparatet dersom man ikke blir enige om samværsavtale og den ene parten velger å gå rettens vei.

Noen blir raskt enige, for andre er det ikke like enkelt. Konfliktene mellom foreldrene vedvarer, forandrer seg, tar en ny form og eskalerer til et sted hvor det er veldig vondt å være. Hvordan kan da familievernkontoret bidra? Hvilke verktøy har de som jobber der, tilgjengelig for å kunne bidra til en faktisk løsning?

Nøytraliteten

Familievernkontoret skal være en nøytral part; terapeutene skal se til at samtalen går sømmelig for seg, og de skal lære uenige foreldre om å vente på tur i kommunikasjonen. De skal hjelpe foreldre til å se barnas behov og ønsker. Klarer man som terapeut å være nøytral og objektiv når man vet at disse foreldrene er her for n’te gang, og det er samme person som ber om mekling hver gang? Er det tillatt for dem å gi eksempler, eller å speile partene til å åpne opp og se den andres perspektiv? Eller blir man da ikke å oppfatte som nøytral lenger? Når går familievernkontorets behov for nøytralitet over i en funksjon som ikke kan sies å være til barnas beste? Hvorfor er det så viktig å være nøytral? Eller er familievernkontorets egentlige, resignerte målsetting å trekke partene i en retning der begge er litt misfornøyd, for så å si at det var det beste en fikk til?

Meklingsattesten er gyldig i seks måneder. Det vil si at den ene eller andre part kan begjære mekling hver sjette måned. Og slik kan konflikter få leve. For slik er loven. Hva sier da loven samtidig om «om barnets beste»?

Så hvilken rolle kan familievernkontoret ha for dem? Ja, man kan ha to meklere. Og ja, man kan få rommet alene først for så å prøve å få det til sammen etterpå. Men etter dette opplever jeg at det stopper opp. Uansett hvor mye familievernkontoret ønsker å forhindre rettssak, så trumfer nøytraliteten alt annet. Det er min erfaring etter seks meklingsrunder på fire år.

Jeg møter opp hver gang jeg blir innkalt. Og jeg er fortsatt i den tro at jeg gjør det til barnets beste. Men det er også slik at jeg har begynt å resignere etter godt over 30 møter på fire år. Møter som i all hovedsak for meg har vært en øvelse i å tåle høylytte og svært ubehagelige verbale angrep fra den andre forelderen. Jeg opplever ikke familievernkontoret som et sted man blir vernet.

Ikke et trygt og godt sted

Er det slik at dette er forventet partneratferd innen familievernet? Jeg har ingen opplevd erfaring med at meklerne aktivt stopper den andres utagerende atferd, ei heller har jeg opplevd å bli skjermet for dette. Hvilket vern er dette?

Og hva er det man egentlig aktivt søker å verne? Bortsett fra kontorets nøytralitet da. Familievernkontoret er definitivt ikke et trygt eller godt sted å være for meg.

Jeg tilhører altså den lite attraktive gruppen av oppløste familier som blir innkalt til mekling av den andre forelderen hver sjette måned. Når har man brukt opp muligheten «mekling ved familievernkontoret» all den tid meklerne ikke har anledning til tydelig tale og reell veiledning?

For meg som gjenganger i korridorene der oppleves det som konfliktskapende framfor konfliktdempende, nettopp fordi nøytraliteten kommer i veien for faktisk veiledning. Og et stadig økende konfliktnivå er som kjent ikke til barnets beste.