Maktspråk mot kvinnelige prester

KRONIKK: Det hjelper lite å heise et gammelt og utslitt flagg til topps dersom skuta så allikevel synker.

Publisert:

19. mars 1961: Ingrid Bjerkås blir ordinert til prest, som den første kvinne i Norge. Fortsatt mener enkelte at det er ubibelsk, for Kristus/prester er jo hankjønn, mens menigheter er hunkjønn. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

Knut Holter
Professor ved VID Misjonshøgskolen

En fersk artikkelsamling inviterer til debatt om det er rett å ordinere kvinner til prestetjeneste. Spørsmålet er imidlertid for lengst utdebattert, og invitasjonen står knapt til troende når den samtidig benytter anledningen til å resirkulere gammelt, mannssjåvinistisk maktspråk som at «man må synes synd på disse stakkars jentene».

Utdaterte tekster

Det er For Bibel og Bekjennelse, en forening som benytter sitt hundreårsjubileum til å forsøke å gjenopplive et kirkelig stridsspørsmål, som i dag faktisk har funnet en løsning. Boken «Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste» samler artikler med noe ulike profileringer. Men felles har bidragene likevel at de konkluderer negativt i forhold til ordinasjon av kvinner. Bokens artikler stammer dels fra tiårene etter andre verdenskrig, med bidrag fra noen av datidens toneangivende teologer, men den har også noen nyere bidrag, primært fra teologiske miljøer som står utenfor de protestantiske folkekirkene i Europa.

Innenfor det protestantiske kirkelandskapet i Norge er imidlertid spørsmålet om ordinasjon av kvinner for lengst avgjort. Først ute med kvinnelige prester var Metodistkirken og Frelsesarmeen, så fulgte Den norske kirke, og i dag har også Pinsebevegelsen og Den lutherske frikirken – som for en generasjon eller to siden så på kvinnelige prester som en statskirkelig villfarelse – fått sine kvinnelige prester.

Hindrende for enhver samtale

Inn i denne situasjonen skal det da selvfølgelig ikke så rent lite optimisme til å ville reise spørsmålet på nytt. I hvert fall dersom hensikten er å skape rom for en samtale, ikke bare det å utruste de allerede overbeviste med antatt gode refleksjoner. Noen av bidragene er da også godt skrevet, særlig den historisk anlagte introduksjonsartikkelen. Men som helhet skjemmes artikkelsamlingen av tekster som virker kontraproduktive for enhver samtale.

Ett eksempel er en artikkel (opprinnelig publisert i 1948) av den britiske litteraturviteren og forfatteren C. S. Lewis (ikke minst kjent for bøkene om Narnia). Han anlegger et kjønnet perspektiv, der Kristus kun kan representeres av prester som er hankjønn inn mot en menighet som tenkes som hunkjønn. Med det gamle, militære ordet at man hilser på uniformen, ikke den som bærer den, hevder han: «Kun den som bærer den maskuline uniform kan representere Herren for Kirken, for vi er alle – både hver for oss og som helhet – feminine for Ham.»

Et annet eksempel er en artikkel (opprinnelig publisert i 1971) av den tyske teologen Hermann Sasse. Her tar retorikken mot kvinnelige prester fullstendig av. Han spør om en kvinnelig prest kan formidle Guds tilgivelse, og svarer at til dette spørsmålet kan en kristen menighet kun svare: «Det tror vi absolutt ikke.» Og på denne bakgrunn mener han at «ingen troende kristen burde gå til deres gudstjenester, ikke engang av nysgjerrighet».

Burde kanskje vært tiet i hjel

Nå er det selvfølgelig slik at mange fag og tolkningstradisjoner kan fremvise gamle tekster som ikke har tålt tidens tann, og det å latterliggjøre fortidens refleksjoner og synspunkter er ikke noen særlig forbilledlig sport. De kan ha uttrykt forutsetninger og anliggender som var akseptert på et gitt tidspunkt, men som senere har vist seg å falle igjennom. Som historiske aktstykker kan de derfor være interessante.

Men dette betyr ikke at de uten videre – og uten andre forbehold enn erkjennelsen av at de bærer preg av å ha blitt til for noen tiår siden – gir mening inn i dagens situasjon. Noe av det teologien har lært i løpet av de siste tiårene, er at en offentlig tolkning av Bibel og kirkelig bekjennelse krever en etisk bevissthet. Det å vurdere konsekvensene av den offentlige tolkningen er da et krav som påligger de som kommer med den – eller i dette tilfellet resirkulerer den – inn mot den aktuelle mottaker-konteksten.

Det er derfor under tvil at jeg gir boken oppmerksomhet. Det er fristende å tenke at den heller bør ties i hjel. Men som mannlig prest i Den norske kirke ønsker jeg å være solidarisk med kvinnelige kolleger som utsettes for et slikt marginaliserende maktspråk. Og som prestelærer ønsker jeg å gi en eksplisitt støtte til kvinnelige teologistudenter.

Nytteløst

Mer eller mindre alle kirkesamfunn i Norge sliter med rekruttering til prestetjeneste. Her i Stavanger bispedømme blir søkerlistene tynnere og tynnere, og ellers i landet står i dag en rekke prestestillinger ledige. Det samme er situasjonen for mange kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. I en slik situasjon kan det knapt sies å være et konstruktivt bidrag å ville ekskludere halvparten av kirkenes medlemmer fra å bli prester og å marginalisere de kvinner som likevel har valgt å gå inn i kirkelig tjeneste. Ei heller å bruke Bibel og bekjennelse som legitimering av et forsøk på å gjenopplive et forgangent kvinnesyn.

Det hjelper lite å heise et gammelt og utslitt flagg til topps dersom skuta så allikevel synker.


Biskop Anne Lise Ådnøy vil møte dem som har et annet syn enn henne med respekt og åpenhet. Enten temaet er abort, homofili eller kvinnelige prester. Men hun kommer ikke til å endre mening. Foto: Pål Christensen


Publisert: