Sahel – norske soldater og hatet mot den gamle kolonimakten Frankrike

KRONIKK: Frankrikes president Macron ber om flere norske soldater til Sahel, noe Aftenbladets Arild I. Olsson støtter i en kommentarartikkel 15. januar. Det er en dårlig idé.

Publisert: Publisert:

Frankrikes president Emmanuel Macron besøker franske soldater i Barkhane-operasjonen Sahel-området sør for Sahara, i Gao nord i Mali. Her bør norske soldater ikke delta, skriver afrikaforsker Ketil Fred Hansen. Foto: Christophe Petit Tesson, pool-bilde via AP/NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Ketil Fred Hansen
    Professor og afrikaforsker, UiS

Men det er lett å forstå hvorfor Macron ønsker at den franske, militære styrken Barkhane – stasjonert i Tsjad, men operasjonell også i Sahel-landene Mali, Niger og Burkina Faso – skal bli en flernasjonal styrke.

Les også

Frankrike ber Norge om å sende soldater til Afrika

10. desember angrep omkring 500 islamister på motorsykler og pickup-er en militærbase i Niger, like ved grensen til Mali. 71 soldater ble drept, flere ble såret og mange forsvant. Nesten like mange islamister ble drept. Uken etter, 17. desember, drepte Boko Haram 14 innbyggere i fiskerlandsbyen Kaiga i Tsjad. Også her ble flere såret, og mange forsvant. I Mali øker dødstallene etter islamistiske angrep hver uke. Senest forrige uke ble fem soldater og 14 sivile drept i Mali, mens 89 soldater ble drept i Niger.

Frankrike er heller ikke spart; totalt 44 franske soldater er drept i Mali siden franske militære styrker rykket inn i landet i januar 2013, 13 av dem i november.

Folk i Sahel har den siste tiden blitt mer og mer anti-franske. Folk i de tidligere franske koloniene opplever både økt utrygghet og usikkerhet på tross av fransk militær tilstedeværelse.

Eller er den militære franske tilstedeværelsen en del av problemet?

Sahel-beltet er en særegen biogeografisk og klimatisk sone fra Atlanterhavet til Rødehavet, mellom Sahara-ørkenen i nord og savannen i sør. I kolonitiden dominerte Frankrike store deler av Sahel. Foto: NTB scanpix

Sterk anti-fransk stemning

I begynnelsen av 2013 klarte franske styrker sammen med den maliske hæren å stoppe væpnede islamister som nærmet seg hovedstaden Bamako. Da daværende president Hollande kom til Bamako i februar 2013, ble han mottatt som en helt; han var mer populær i Mali enn i Frankrike.

Nå har stemningen mot franskmennene snudd helt. Så sterk var den anti-franske stemningen i Sahel-landene at President Macron – på 10 dagers varsel – inviterte de fem presidentene i Sahel-landene til et møte i den sørfranske byen Pau 16. desember. Han ville ha svar på om de fortsatt ønsket fransk militært nærvær i regionen; han ville de skulle «klargjøre sine ønsker og intensjoner med Frankrike», som han sa.

Møtet ble utsatt til 13. januar på grunn av angrepet på den nigeriansk militærbasen 10. desember. Det var bra, for de afrikanske presidentene følte seg innkalt – mer enn invitert – til dette møtet; Tsjads president Déby hadde sågar meldt at han ikke kom til å delta.

Frankrikes president Emmanuel Macron mellom Tsjads president Idriss Déby (t.v.) og Nigers president Mahamadou Issoufou under Sahel-toppmøtet i franske Pau 13. november. De afrikanske lederne var ikke bare begeistret. Foto: Guillaume Horcajuelo, pool-bilde via Reuters/NTB scanpix

Koloniarven

Møteinnkallingen er symbolsk for hvordan Frankrike ser på og behandler sine tidligere afrikanske kolonier. Tidligere president Sarkozy ble uglesett i hele Afrika etter sitt første besøk på kontinentet i 2007. Han holdt da en tale på universitetet i Dakar (Senegal) der han fortalte sjokkerte tilhørere at afrikanerne måtte slutte å repetere seg selv og heller gi seg i kast med nye utfordringer og «komme seg inn i historien».

President Hollande, Sarkozys etterfølger, proklamerte høytidelig at Frankrike skulle endre sin afrikapolitikk og gå bort fra den personlig baserte elitepolitikken der vennskap mellom afrikanske presidenter og toppbyråkrater utdannet i Frankrike og den franske eliten styrte afrikapolitikken.

Denne styringsmåten, kalt «Franceafrique» for å vise sammenblandingen og styrkeforholdet i fransk afrikapolitikk, fortsetter imidlertid med uforandret styrke. Et klart eksempel på dette er Frankrikes bombing av en militarisert politisk bevegelse i Tsjad, ledet av president Débys nevø, Timane Erdimi, som forsøkte seg på statskupp i februar 2019.

Frankrike forklarte verden, uten at norske politikere da var interessert, at de bekjempet terror i Tsjad. I Tsjad var president Déby og hans regime fornøyd, mens alle andre ble forbannet og hevdet Frankrike intervenerte i landets interne politiske anliggender. Det personlige vennskapet mellom Frankrikes tidligere forsvarsminister, nåværende innenriksminister Le Drian, og president Déby er med på å forme Frankrikes Sahel-politikk. Og, ikke minst, det var Barkhane-styrken som intervenerte i Tsjad i februar; den samme styrken Frankrike nå ønsker at Norge skal sende soldater til.

Riktignok skal styrken snart skifte navn, men Frankrike har vært permanent til stede militært i Sahel de siste 35 årene under ulike navn og med noe ulike mandat: operasjonene Épervier (1986–2014), Serval (2012–2014), Barkhane (2014–). At Macron vil endre navnet fra på styrken fra Barkhane til Takouba, vil ikke endre mye på bakken. Frankrike vil fortsette å ha nesten alle soldatene – i dag er 4500 av den ca. 4700 mann store styrken franske. Av de nærmere 12.000 soldatene i FN-styrken MINUSMA i Mali, er 24 franske (og 11 norske), mens både Burkina Faso, Tsjad og Senegal bidrar med mer enn 1000 hver.

President Emmanuel Macron på vei over plassen Invalidedomen i Paris, for å hedre 13 falne soldater 2. desember 2019. De døde i en helikopterkollisjon i Mali. Området Les Invalides er en samling bygninger som inneholder museer og monumenter, alle knyttet til militære historie, samt et sykehus og et nedlagt hjem for krigsveteraner. Foto: Eliot Blondet, pool-bilde via AP/NTB scanpix

Arroganse og nedlatenhet

Den tidligere kolonimakten Frankrike oppfører seg i stor grad som om de fortsatt har mandat til å styre i Sahel-landene. Arrogante og nedlatende franskmenn, både i forhold til den lokal befolkningen og landenes eliter, har ført til en sterk anti-fransk holdning i Sahel. At mange lever i utrygghet og nød, betyr ikke at en kraftigere, franskledet militærstyrke vil bidra til å løse problemene i Sahel. Snarere tvert imot.

Norge har siden bombingen i Libya i 2011, og drapene på Statoil-ansatte i In Amenas i 2013, interessert seg mer for Sahel enn tidligere. Bistanden, både den militære og den sivile, øker kraftig. I januar 2018 åpnet vi vår første ambassade i Sahel, i Bamako i Mali. Og i september samme år lanserte Utenriksdepartementet en egen Sahel-strategi, med en egen stilling knyttet til den.

Kunnskapen om Sahel er nå mye bedre enn kunnskapen var om Libya i 2011. Norge burde aldri akseptert Frankrikes invitasjon til å bombe Libya i 2011; nå må vi ikke gjøre sammen tabben igjen. Send ikke norske soldater til Sahel!

  • Ketil Fred Hansen er for tiden gjesteforsker ved Università degli Studi di Napoli «L'Orientale», grunnlagt i 1732. «L’Orientale» er Europas eldste skole for kinesiske og orientale studier. I dag driver det også framstående forskning om Middelhavsområdet og Afrika. Red.mrk.
Publisert:

Les også

  1. «Vi bør sende norske soldater til Mali»

  2. Stadig flere overlever kreft og blir helt friske

  3. Mystiske leiesoldater knyttes til Russland

  4. – Trump bløffer i snitt 22 ganger om dagen

Mest lest akkurat nå

  1. Stavanger-kvinne blir tidenes yngste deltakar i «Mesternes mester»

  2. To nye tilfeller av koronasmitte i Sandnes

  3. Stenger konsert-teltet i Egersund etter knusende kritikk

  4. Tysk direktør ber Solskjær og Manchester United holde seg unna

  5. Nordmenn på reise fikk karantene-sms

  6. Folk vil heller gå ned i lønn enn å flytte på seg

  1. Afrika
  2. Forsvaret
  3. Frankrike
  4. Utenrikspolitikk