Det problematiske mantra om å handle lokalt

DEBATT: Med jevne mellomrom ser man i både dagspresse og på sosiale medier at ordførere, lokalpolitikere, næringsforeninger og butikkeiere oppfordrer norske forbrukere til å handle lokalt.

Publisert: Publisert:

– Interessant er det at forkjemperne for lokal handel gjerne vil ha i både pose og sekk. De vil at lokalbefolkningen handler lokalt, samtidig som de ønsker å tiltrekke seg kunder også fra nabokommunene eller regionen for øvrig», skriver Håvard Hansen. Foto: Illustrasjonsbilde/Scanpix

Debattinnlegg

  • Håvard Hansen
    Professor i markedsføring, Norsk Hotellhøgskole, UiS

Like gjerne ser man også bedriftseiere klage sin nød over kommuner som foretar sine innkjøp hos leverandører hjemmehørende i nabokommunen, eller Gud forby – i en kommune som grenser til nabokommunen. Gjennomgangsmelodien er som regel at man må støtte lokalt næringsliv, sikre skatteinngangen til hjemkommunen, og på den måten bidra til både lokale arbeidsplasser og kommunale tjenestetilbud.

Politisk skivebom

Siden hensikten virker god får utsagnene som oftest stå uimotsagt, men å oppfordre folk til å handle lokalt ved å spille på det moralske ansvaret innbyggerne har for næringsliv og lokal skatteinngang, er politisk skivebom, næringsmessig proteksjonisme, og ofte også ganske dobbeltmoralistisk. Det er nemlig ikke slik at kommuner eller forbrukere eksisterer for å tilfredsstille behovene til lokalt næringsliv, det er faktisk stikk motsatt.

For en tid tilbake gikk en av fylkets ordførere ut i lokalavisen og oppfordret kommunens innbyggere til å handle lokalt. Næringslivet jublet, men pipen fikk en annen lyd når samme avis avslørte at kommunen omtrent samtidig hadde handlet kapitalvarer hos leverandører et godt stykke borte. Avstanden mellom liv og lære ble for enkelte åpenbar, og forklaringen om at kommunen har anbudsregler å forholde seg til gikk ikke hjem. I så måte viser historien tydelig at norske offentlige innkjøpsregler har innbakt det kravet som forkjemperne for lokal proteksjonisme har oversett eller misforstått: kommunene skal gjøre sine innkjøp der man får mest igjen for pengene. I dette ligger det implisitt at dersom kommunens eget næringsliv ikke kan levere gode nok varer og tjenester til en konkurransedyktig pris, skal kommunen velge andre leverandører. Med andre ord eksisterer heller ikke kommunenes innkjøpsbudsjett av hensyn til lokalt næringsliv, men for at innbyggerne skal få maksimal nytte ut av hver offentlige krone.

Det er butikkene som har ansvaret for å tilby varer og tjenester som er så attraktive at kundene kjøper dem, mens kundene ikke har noe ansvar for butikkene utover å betale for mottatte ytelser.

Slik har det alltid vært

Når det gjelder forholdet mellom kjøpmenn og forbrukere, er det selvsagt det samme. Det er butikkene som har ansvaret for å tilby varer og tjenester som er så attraktive at kundene kjøper dem, mens kundene ikke har noe ansvar for butikkene utover å betale for mottatte ytelser. Slik er det, slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Dette vet politikere og butikkeiere utmerket godt, men mange av dem klarer likevel ikke fri seg fra pekefingermoralismen som budskapet om å handle lokalt ofte er tuftet på.

Interessant er det da at forkjemperne for lokal handel gjerne vil ha i både pose og sekk. De vil at lokalbefolkningen handler lokalt, samtidig som de ønsker å tiltrekke seg kunder også fra nabokommunene eller regionen for øvrig. Eller sagt på en annen måte: de liker ikke handelslekkasje når den er i deres disfavør, men digger den når de tjener på det. Det er derfor handelsstanden i Flekkefjord gjerne vil at byens innbyggere handler hos dem, men samtidig jubler for hver kunde den attraktive gågata tiltrekker seg fra Stavanger og Kristiansand.

Det er derfor butikkeierne i Stavanger jubler når Tall Ships Race og Gladmatfestivalen trekker titusener av besøkende fra hele fylket og landet til Stavanger sentrum. Og det er derfor man hvert år setter opp egne tog og busser for å frakte folk fra hele Jæren til handel i Egersund under Julebyen, noe handelsstanden innrømmer er avgjørende for at Egersund har så mange butikker som de har, og for at de går godt. Det har vel derfor heller aldri skjedd at besøkende sendes ut av butikkene i Flekkefjord, Stavanger eller Egersund med beskjed om å reise hjem og handle der de bor. Mantraet om å handle lokalt gjelder med andre ord primært egen lokalbefolkning, mens innbyggerne andre steder mer enn gjerne må legge handleturen til Stavanger, Flekkefjord eller Okka by.

Feriepenger lokalt?

Dersom vi for eksempelets skyld tar oppfordringen om å handle lokalt helt ut, skulle det tilsi at vi også bruker våre feriepenger lokalt. Eller regionalt. Eller iallfall nasjonalt. Norge – ditt nærmeste ferieland, heter det så fint i reklamen. Man kan jo da spørre disse misjonærene for lokal proteksjonisme om de etterlever sin egen oppfordring også på dette punktet, og utelukkende legger sine ferie- og fritidsreiser til lokale eller nasjonale destinasjoner? Sannsynligvis er svaret at omsorgen for norske arbeidsplasser, skatteinngang og velferdstjenester rekker omtrent like langt som lukten av spansk paella.

Brette inn den moralske pekefingeren

Anmodningen om å handle lokalt, som noen ganger kan oppleves som et press av moralsk karakter, er med andre ord problematisk av flere grunner. Er du som forbruker, innbygger og skattebetaler opptatt av å ta vare på det lokale næringslivet, og derfor handler lokalt, så ære være deg for det. Det er din soleklare rett, men det er også andres rett å handle der de selv ønsker. Derfor bør kanskje kjøpmenn og andre næringslivsaktør også brette inn den moralske pekefingeren og fokusere innsatsen på å tilby kundene det de vil ha. Da går det nok bra til slutt likevel.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 60-årene kjørte gjennom bomringen med tildekkede skilt

  2. Slik kan en politiker få kompensert «tapte inntekter» tross lønnshopp

  3. Frigir navnet på 16-åringen som omkom i ulykke hjemme

  4. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  5. Så dypt skal det være under stupebrett

  6. 100 restauranter konkurs som følge av korona

  1. Debatt
  2. Næringsliv
  3. Butikker