De narkomanes tapte verdighet

KRONIKK: Avkriminalisering av stoffmisbruk uten garanti for effektiv og human behandling er bare et uttrykk for likegyldighet.

Publisert: Publisert:

Heroinavhengige i Norge møter for mange hindringer for å få behandling, og behandlingen er til dels inhuman og ydmykende. Det gjør veien tilbake til rusen kortere. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Marc Reisinger
    Psykiater, Brussel; visepresident i Europad (Europeisk organisasjon for behandling av heroinavhengige)
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Hva kommer det av at en belgisk psykiater, en spesialist i behandling av heroinavhengige, behandler norske pasienter i Brussel? Jeg har ikke dratt til Norge for å finne dem. De kommer til meg i desperasjon.

Noen av pasientene har også blitt behandlet i Danmark, Tyskland eller Frankrike. De kan ikke finne ut av behandlingsmetodene som benyttes i Norge. Hvorfor?

Etter en rekke kontakter med både pasienter og behandlere de siste ti årene, har jeg konkludert med at det norske systemet har visse defekter som jeg bare kort kan komme inn på i den begrensede plassen innen rammen for denne artikkelen.

Inhumant og ydmykende

For mange hindringer står i veien for å komme i gang med behandling, noe som resulterer i ventelister og høy dødelighet (godt over snittet i Europa). Pasienter plasseres i grupper i bokollektiv der de hver dag må møte andre stoffavhengige.

Svært strenge og noen ganger ydmykende regler blir pålagt dem uten gyldige grunner: Førerkortene deres blir tatt fra dem i behandlingsperioden; noen ganger blir barna tatt fra dem; pasienter som har en jobb, mister den fordi de må gå til klinikken hver dag; gravide pasienter blir tvunget til å velge mellom innleggelse og provosert abort, og barna deres kan bli tatt fra dem etter fødselen.

Pasienter får lite medisinsk oppmerksomhet, og parallelle psykiske sykdommer (dobbeltdiagnoser) blir ofte forsømt. Vekten blir lagt på sosial rehabilitering, på bekostning av medisinsk behandling, og dette forverrer pasientenes tilstand.

Dette systemet blir kritisert, og ikke bare av observatører på utsiden. Norske leger har kommet med kritikk, men den er blitt avvist. Noen har mistet jobben på grunn av dette, eller retten til å praktisere som lege; andre har måttet bytte til en annen medisinsk disiplin; noen har begått selvmord.

Isolasjonisme

Disse problemene er i hovedsak knyttet til at Norge startet med legeassistert rusbehandling, LAR (metadon, buprenorfin) ti år etter resten av Europa. I stedet for å lage systemet med fleksibelt og effektivt, har helsemyndighetene en tendens til å isolere seg. En direktør i Helsedirektoratet uttalte i 2007 at Norge har «det beste behandlingssystemet i verden». En konferanse i Bergen i 2009 («Expanding Access and Improving Treatment»), organisert av Europad, ble boikottet av helsemyndighetene. En konferanse som skulle ha blitt avholdt i Lofoten i 2010, ble avlyst fordi Helsedirektoratet nektet meg å delta.

En tollregel fra 2016 forbyr nå pasienter fra å ta inn i Norge mer enn én ukes forsyning av medisiner, noe som gjør det nesten umulig å få tilgang til behandling i utlandet. Dette er et siste uttrykk for Norges isolasjonistiske tendens.

Dette er den siste reaksjonen fra norske myndigheter på at jeg har behandlet dusinvis av norske pasienter de siste ti årene. En klage er tidligere blitt sendt til belgiske helsemyndigheter. Det er blitt utøvd press mot selskapet som produserer Subutex, for å få det til ikke lenger å produsere denne medisinen i Belgia.

Likevel har de fleste av pasientene mine gjennomgått behandling i flere år, og deres medisinske og psykiske situasjon og deres familie- og sosiale forhold er blitt bedre, slik det bekreftes av norsk helsepersonell som har møtt dem. Jeg har forsøkt å utveksle informasjon om dette med norske myndigheter, men til ingen nytte.

Norske myndigheter frykter at pasientene mine skal videreselge medisinen de får i Belgia (selv om dette aldri er blitt støttet av bevis). Og likevel, før jeg startet å behandle dem, hadde alle av dem i årevis kjøpt medikamenter på gaten, medisin som kom fra LAR. Og de kjøpte til høyere priser, noe som gjorde det umulig for dem å skaffe tilstrekkelige doser. Dette ledet til at de startet med å injisere medisin. Noen ble tvunget til å kjøpe heroin fordi de ikke kunne få tak i medisin, og de som solgte medisinen, brukte inntektene til å kjøpe narkotika. Den eneste måten å få slutt på denne kaotiske situasjonen er å legge til rette for behandling for de som trenger det.

Et uttrykk for likegyldighet

Det er virkelig paradoksalt at Norge nå vurderer å gi heroin gratis til de tyngste heroinmisbrukerne og samtidig forhindrer pasienter i å få tilgang til den behandlingen de trenger. Jeg frykter at den lovendringen som er til vurdering, bare er en fasade, og at det vil komme et økt trykk for å gå over til et utilstrekkelig behandlingssystem. Avkriminalisering av stoffmisbruk uten garanti for effektiv og human behandling er bare et uttrykk for likegyldighet. Det er som å si til de rusavhengige: «Finn en måte å håndtere det på!»

Etter min mening må Norge gjøre opp for tapt tid og etablere en balanse med hensyn til tilbud og etterspørsel av behandlingsmuligheter, og gjøre dette behandlingssystemet mer humant. Norske rusavhengige kommer ikke til Belgia bare for å få medisinering, de søker å gjenopprette sin verdighet. Jeg vil regne mitt oppdrag som fullført den dagen ingen norske pasienter kommer til meg for å få behandling.

Publisert:

Les også

  1. Erik (34): − I utlandet har jeg rett på medisinsk behandling. I Norge er jeg bare en narkoman

  2. Belgisk lege mener problemet med behandling av rusavhengige i Norge er et overdrevent rigid system

  3. LAR Helse Stavanger tilbakeviser kritikk mot norsk narkopolitikk

  4. – Bruk de som selv har kjent smerten

  1. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
  2. Rusbehandling
  3. Narkotika
  4. Narkotikapolitikk