Pinse er den «hemmelige» høytiden

KRONIKK: Pinsehøytiden har svak folkelig forankring, selv om noen ennå brenner bål denne helga. Dette året kan vi kanskje se den stille kirkefesten som en mulighet til å takke for vårens friske pust og kjærlighetens gave?

Publisert: Publisert:

Duen, som oftest skinnende hvit, er et mye brukt symbol for den kristne pinsen – en høytid som er tett knyttet til naturen. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Anne Lise Ådnøy
    Biskop i Stavanger

Nesten årlig kommer det i ulike mediene «fem på gata»-spørsmål om hva pinse er. Ofte blir folk svar skyldig. Hva vet vi om pinsen?

Moses mottok paktens ti bud, og i pinsefesten fornyet israelsfolket denne pakten med Gud. Religionshistorisk var dette festen for førstegrøden. Etter hvert ble minnet om Guds pakt med sitt folk flettet inn i forsommerfesten. Ordet pinse kommer av det greske ordet for den femtiende (pentekoste; den femtiende [dag] etter første påskedag).

Pave Leo skrev på 400-tallet: «Det var femti dager etter lammets ofring (dvs. påske) at Loven på Sinai ble gitt israelittene, utfridd fra egypternes åk. På samme måte, femti dager etter Kristi lidelse og det sanne Guds lams ofring, kom Den hellige ånd ned over apostlene og de troendes forsamling.»

Jødenes feiring av steintavle-loven er forløperen for den kristne feiringen av at Åndens og kjærlighetens lov blir skrevet i menneskers hjerter.

Les også

Derfor ringte kirkeklokkene lørdag ettermiddag

Gud er mysterium

Helligånden er tett knyttet til naturen. Bildene som brukes er mange: vind, pust, ild, due, vann. Forsommeren overvelder med lys og alt det grønne. Vi er også natur. Kjenn at livet er en gave, noe vi har fått. La oss enkelt og ydmykt be om å få være i Guds vilje, denne timen, resten av denne dagen, i pinsehelgen. Vi trenger ikke å gjennomskue hele mysteriet, eller vite hva vi skal svare når noen spør hva pinse betyr. Se, alt som omgir oss er tegn som vitner om Guds ånd, og det gode livet med de gode gjerningene ligger ferdig framfor oss.

Pinsefortellingen advarer mot å bli altfor fortrolige i omgangen med Gud. Gud er alltid et mysterium, på samme tid tiltrekkende og skremmende. Gud er storm og ild, som i fortellingen om apostlene i Jerusalem. Gud er ubegripelig og samtidig like hverdagslig som pusten vi trekker inn. Gud synes noen ganger å være nær, andre ganger å være fraværende. Kanskje Gud er nærmest når vi opplever fraværet? Stengte kirker denne våren har tent en lengsel i mange.

Lite pynt og mas

Pinse er en høytid med mindre krav til matstell og pynting hjemme. Er ikke det godt? Jesus inviterer til fred. Jesu ånd lærer oss å legge til side prestasjoner og mas, sånne ting som kan drepe tro. Ånden gir liv. Jesus sa: «Jeg lever og dere skal også leve».

Det kan virke som om dette med Helligånden fort blir for svevende og ubegripelig, fordi det handler om noe usynlig. Samtidig er Helligånden alltid knyttet til noe helt synlig og konkret i verden.

  • Gud, himmelens og jordens skaper kan vi ikke se med øynene, men vi ser Guds gjerninger i naturen og i historien, og tror.
  • Gud Sønn, Jesus Kristus, kan vi ikke lenger se med øynene, men vi har fortellingene om ham i evangeliene og i vitnesbyrd fra mennesker som har erfart kraften i Jesus-navnet. Vi hører om ham og tror.
  • Guds Ånd er uløselig knyttet til samlingene i Jesu navn, de helliges samfunn. Helligånden har altså kropp og er synlig i verden, i menigheten, i mennesker. Vi har et hjem i Guds kirke på jorda.

Hva skal vi gjøre?

Vi ser at Ånd og følelser ofte hører sammen, men evangeliet har også en rasjonalitet. Det er visst viktigere enn noen gang at vi som kirke underviser og gir opplæring. Ordet om at Jesus er Gud, at Gud gir seg til kjenne gjennom Jesus og gjennom våre liv og vår menneskelighet, dette budskapet taler ikke bare til følelser. Det er noe befriende og antiautoritært ved den troen som tar Den hellige ånd på alvor. På samme måte som vi erkjenner at livet er ukontrollerbart, må vi også leve med at Guds nærvær kan overraske oss og få oss til å vende om, igjen og igjen.

Hva skal vi gjøre? Sånn spurte folk i Jerusalem da Peter hadde talt på pinsedagen. Konfirmanter i dag spør etter og legger merke til det vi gjør som troende. Vi støtter giveraksjonen «Sammen som kirke i hele verden», vi tenner lys i kirkerommet og ber om Guds velsignelse og hjelp, vi bærer barn til dåp, vi tar imot nattverd fordi vi vet at Gud må hjelpe oss å tro. Pust dypt inn av Ånden, voks opp til å bli gudsbarn, erkjenn at livet alltid er en gave! «Min fred gir jeg dere», sier Jesus, «la ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Når troen blir borte

Ånden når dypest inn til meg når jeg vet at jeg ikke kan tro. Når alt som støttet troen blir tatt fra meg. Når jeg ikke ser tegn på Guds nærvær lenger og heller ikke orker å gjøre alle de gode gjerningene, – da er det likevel noe som bærer: Helligånden er virksom i alt og overalt. Den er Jesu kjærlighet til oss, alltid oppsøkende.

Kjenn et friskt pust av salt sjø i lufta, ta imot vennligheten når naboen smiler og nikker til deg, fryd deg over en toåring som blåser løvetannfrø rikelig rundt seg! Alt som kaller fram det sårbare og sterke livet, alt som gjør hver dag dyrebar, – ja, alle Åndens gaver, takk for dem!

God pinse!

Publisert:

Les også

  1. – Jesus fløy opp på en fridag

  2. Ikke rør fridagene våre