Overflatisk og populistisk av Borgen

DEBATT: I en anmeldelse av en fotoutstilling av Mette Tronvoll ved Hå gamle prestegard i Aftenbladet 3. april trør Trond Borgen ut over sitt kompetanseområde.

Publisert: Publisert:

Misjonærenes fotografier betraktes i dag «som nasjonale etnografiske skattkammer, som ofte blir oppsøkt av forskere fra den tredje verden og som i økende grad blir tilbakeført til sine respektive opprinnelses land», skriver Terje Munthe. Foto: Sverre Ingebrigt Fløttum/Misjonshøgskolen

Debattinnlegg

  • Terje Munthe
    Billedkunstner, Steingata InterMedia Lab. Stavanger
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Les også

Et humanistisk fotografiprosjekt

Som profesjonell billedkunstner med livslang og allsidig erfaring har jeg i utgangspunktet stor respekt for Trond Borgen som kunstanmelder. Han er som regel både godt orientert om sine ulike objekter og samtidig kompromissløs i sin behandling av dem, grundig observert og analysert fra sitt tydelig definerte «ståsted» som en våken, nysgjerrig og intelligent betrakter. En gang i mellom trør han likevel ut over sitt kompetanseområde og presterer uttalelser som fortjener kommentarer. Anmeldelsen av fotoutstillingen av Mette Tronvoll ved Hå gamle prestegard, er en slik anledning.

Jeg har i utgangspunktet ingen problemer med å forstå Borgens bruk av betegnelsen «misjonærenes fotografier» og tror videre at «folk flest» godt forstår hvor han vil hen. Samtidig er dette et typisk eksempel på en overflatisk og populistisk omgang med svært komplekse forhold.

Representerer motstand

Misjonærene begynte å fotografere «den tredje verden» så snart teknologien var tilgjengelig. Uansett hvilken holdning man nå i ettertid måtte ha til fenomenet misjonering, er en seriøs tilnærming til fenomenet i en avisomtale en selvfølge. Det foreligger mengder av fotografier fra denne tiden der ulike representanter fra den vestlige sivilisasjon stort sett behandlet lokalbefolkninger som lavtstående dyr. Midt i disse uhyrlighetene representerte faktisk misjonærene en motstand mot den massive utnyttelse av mennesker og resurser som foregikk i vestlige nasjoners regi.

Misjonærene lærte seg grundig lokalbefolkningenes språk og kultur og gikk inn i langvarig og forpliktende kommunikasjon med dem. Uansett hva man måtte mene om drivkraften bak dette, gjenstår det som et uomtvistelig faktum at misjonærenes fotografier og øvrig innsamlede «kuriosa» i dag betraktes som nasjonale etnografiske skattkammer, som ofte blir oppsøkt av forskere fra den tredje verden og som i økende grad blir tilbakeført til sine respektive opprinnelses land.

Reprodusert versjon

Det var ingen tilfeldighet at Madagaskars president Marc Ravalomanana ved sitt besøk i Stavanger i 2004 tilbrakte mange timer i NMS arkivene på Stokkaveien. Hele Madagaskar seksjonen av dette omfattende arkivet befinner seg nå i profesjonelt reprodusert versjon ved Lovasoa Cross Cultural Competance Centre på Antsirabe, Madagaskar.

Dersom det skulle være et sosiokulturelt poeng i å påpeke misbruk av fotografi så finnes det mengder av langt mer utrerte eksempler å ta av. Hva med vår egen samtids digitale masseknipsing som egosentriske og selvsikre turister rundt om i verden? En slik tilnærming kunne vekket til ettertanke i motsetning til Borgens utslitte sleivspark til misjonshistorien.

I 2017 feiret NMS 150 års virksomhet på Madagaskar. Det ble i den anledning utgitt en stor og fyldig bok av forfatter Cornelius Munkvik. (Madagaskar. Mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon.)

Burde kanskje kjent Piero Men?

Boken er redigert av NMS veteranen Arild M. Bakke og illustrert av Madagaskars verdensberømte fotograf; Piero Men. Han er med sin etniske bakgrunn fra gassiske, kinesiske så vel som franske forfedre, særdeles kvalifisert for oppgaven. Borgen burde kanskje ha kjent til denne boken før han skrev sin anmeldelse?

Publisert:

Les også

  1. Misjonsfilmene – den første «stavangerbølgen»

  2. Et humanistisk fotografiprosjekt

  1. Debatt
  2. Kultur
  3. Trond Borgen
  4. Kunstanmeldelse