Tør vi bytte tre bokstaver? Ut med «mer», inn med «nok»!

KRONIKK: Skal menneskene på Jorden fortsette dagens ressursforbruk, trenger vi ikke én, men to til tre jordkloder.

  • Johanna Knivsberg
    Student
  • John Peter Hernes
    Kommunestyrerepresentant i Stavanger (H)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

La oss starte banalt og grunnleggende: Du, vi som skriver dette og alle andre mennesker tilhører arten Homo sapiens. Måten vi tenker på er formet av at vi i 300.000 år har kjempet for å overleve som art. Når vi lenge var noen få mennesker i en overveldende og fiendtlig natur, var det smart på kort og lang sikt alltid å skaffe seg mer. Mer kjøtt når man jaktet. Mer land til jordbruk og flere tamme dyr. Mer tømmer til hus og båter.

Våre forfedre og formødre var ikke romantiske idealister som levde i idyllisk harmoni med naturen. Når mennesker spredde seg til nye kontinent for titusener av år siden, forsvant mange dyre- og fuglearter raskt der de kom.

Denne kampstrategien fungerte glimrende. Fra å være en bitte liten flokk moderne mennesker er vi nå den i særklasse mest tallrike store arten på planeten. Vi brukte 300.000 år på å bli 1 milliarder mennesker i 1803. Så har det gått fortere og fortere.

En gang på 1960 hadde vi ikke bare vunnet kampen for å overleve, vi dominerte og forbrukte natur over hele kloden. Den gang var vi tre milliarder, nå er vi snart åtte milliarder mennesker.

Enorm forbruksvekst

Og hver av oss bruker også mye mer ressurser. Her i Norge har vi fire- til femdoblet forbruket. Vellykket kamp mot fattigdom har løftet hundrevis av millioner mennesker i land som Kina, India, Indonesia og Brasil opp til samme kjøpekraft som vi i Norge har.

Økt levestandard, redusert barnedødelighet og økt levealder i nesten alle land er i seg selv en fantastisk suksess for oss alle. Det lille skåret i gleden er at vi om vi skal fortsette dagens ressursforbruk, trenger vi ikke én, men to til tre jordkloder.

Den enorme befolknings- og forbruksveksten har gått så fort at hjernene og instinktene våre ikke har hatt sjans til å endre seg. Det som var smart i 300.000 år, er ferdig programmert inn i instinktene våre. De grunnleggende refleksene våre endres ikke på 50–60 år – selv om vi rasjonelt nå vet at det som var smart så lenge, nå er helt ødeleggende.

«Mer» kan ikke lenger være
svar på alle utfordringer.
Det nye svaret er: Hva er
«nok» til å leve det gode liv?
Veikryss i Houston. Stadig flere filer, stadig flere biler, stadig mer, mer, mer.

Klare vekkere

Kriser som covid og krigen i Ukraina viser vår avhengighet av ressurser fra hele kloden. Ting vi har tatt som en selvfølge blir vanskelige å få tak i når produksjon og transport av både råvarer og ferdige produkter fra steder vi knapt har hørt om stopper opp eller forsinkes. Prisene på alle varer stiger, ikke minst går energiprisene gjennom taket.

Strømprisene er et sjokk for oss her i Norge. Vi produserer enorme mengder energi i form av olje og gass. Der har vi stort sett feiret høye priser. Omtrent all produksjon har jo blitt eksportert. Men eksport av en liten del av strømmen vår har (sammen med mange andre ting) gitt oss priser på strøm opp mot 2000 prosent høyere enn det vi tidligere har sett på som «normalt». I bunn ligger det at ren strøm fra vannkraft er en begrenset ressurs. Som alt annet vi forbruker. Norge har hatt billig strøm som et konkurransefortrinn for industrien, og som en trøst for oss innbyggere i et land i utkanten med mye vinter.

Det interessante nå er hvordan problemet med høye strømpriser skal løses. Mange kommer, etter vår mening, med det instinktive og urgamle svaret: Bare vi skaffer oss mer, så forsvinner alle problemer. Det ropes på mer vindmøller i sårbar natur. Andre vil ofre de siste vassdragene som ble vernet etter grundige debatter, for å få litt mer.

Men den gamle løsningen virker ikke bedre enn som da en trodde at to ekstra filer på motorveiene skulle fjerne bilkøene i Houston. Hvis vi skal satse videre på ny kraftkrevende industri, elektrifisering av sokkelen, elektrifisering av biler, busser, skip og fly hjemme, og eksport ut, så vil vi raskt bruke opp en hvilken som helst mengde ny strøm vi klarer å produsere. Selv om vi ofrer den siste villreinen, den siste ørna og den siste villaksen – og bare satser på mer ved å tapetsere hvert eneste fjell med veier og anlegg til nye vindmøller og demmer opp den siste lille bekk – så kan vi alltid bruke enda mer.

Mulighetene er der

Det vi må spørre oss om, på alle områder, er helt motsatt: Hva er nok?

Og nei, vi trenger ikke gå tilbake i tid og leve dårligere. Vi har det strengt tatt ganske bra i dag, og vi kan skaffe oss noe mer strøm, helt uten nye naturødeleggelser. Vi kan bytte ut gamle turbiner i kraftverkene med nye og mer effektive turbiner. Det kan settes opp noen vindmøller i industriområder som allerede er bygget ut. Vi kan montere solcellepaneler på vegger og tak på nye og gamle bygg.

Enda bedre, vi har et enormt potensial for å spare energi. Energi tilsvarende titusenvis av vindmøller kan frigjøres ved å montere varmepumper på alle bygg som ikke har det.

Mulighetene er der, men vi må trene opp tankegangen vår til å spørre oss selv: Hva er nok? Klarer vi begynne der, så klarer vi å løse behovet for strøm og det meste annet. Det krever bare at vi bytter ut tre bokstaver.

Mer kan ikke lenger være svar på alle utfordringer. Det nye svaret er: Hva er nok til å leve det gode liv?

Publisert: