Vindkraft og forvaltning i alvorlig trøbbel

KRONIKK: Vi trenger en uavhengig gransking av vindkraft­sakene.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Skandalen rundt vindkraften på Fosen og at nesten halvparten av inntektene fra norsk vindkraftproduksjon er havnet i skatteparadis, reiser et viktig spørsmål. Hvordan kunne dette skje når vi tenker på hvor fornuftig vi har forvaltet vannkraften og olje- og gassressursene på sokkelen?

Svaret må vi søke ved å ta et historisk tilbakeblikk på vindkraftsatsingen i Norge.

Feil og mangler

I 2001 vedtok Stortinget et mål om å bygge ut 3 TWh vindkraft innen 2010.

I årene etterpå ble NVE utsatt for et voldsomt politisk press for å fart på utbyggingen. Bransjen satt foreløpig på sidelinjen fordi vindkraften ennå var ulønnsom.

Nye grep måtte tas. Første steg var å innføre særregler for konsesjonsarbeidet gjennom endringer i plan- og bygningsloven. Meningen var å unngå dobbeltbehandling, men resultatet ble manglende behandling av vesentlige saksforhold. NVE og bransjen ga kommunene feilaktig beskjed om at de kun var en høringspart og ikke hadde beslutningsmyndighet. Uklar oppfatning om hvem som skulle bestemme hva, førte til at verken energimyndighetene eller kommunene utførte den samordnings- og kontrollplikten de har etter plan- og bygningsloven.

Myndighetene har senere gitt Motvind Norge medhold i at resultatet førte til lovbrudd og vilkårlig saksbehandling.

Til tross for enklere saksbehandling, fortsatte konsesjonene å hope seg opp i NVE, og svært få anlegg ble bygd.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Politikerne satset alt på vindkraft, så fort som mulig, men glemte å lytte til folk og se konsekvensene. Faren er at det er i ferd med å skje igjen»

Åpnet for finansaktører

I 2012 kom nye politiske virkemidler gjennom ordningen med elsertifikater, som betydde at strømkundene skulle subsidiere vindkraftindustrien gjennom påtvunget kjøp av elsertifikater. Dette var i strid med energilovens prinsipper om at strømproduksjon ikke skal subsidieres.

Neste steg var å fjerne kravet om at konsesjonshaver skal ha elektrofaglig kompetanse for å sikre driften av anleggene. Dette åpnet bransjen for finansaktører som var ute etter lettjente penger. Mange norske utviklingsselskaper spesialiserte seg på å selge ferdig utviklede vindkraftselskaper til utenlandske investorer.

Investorene på sin side pantsatte anleggene for flere milliarder kroner, noe som ga mulighet for å ta opp tilsvarende beløp i lån. I motsetning til i Sverige, ble det heller ikke stilt krav om økonomiske garantier for å ta ned anleggene etter endt konsesjonsperiode.

Konsesjonene stilte heller ikke krav til åpenhet rundt eierskap, og selskapene kunne videreselges, noe som fortsatt skjer.

Ingen oversikt

Nå er konsesjonene løsrevet fra eierskapet og lagt til den som driver anlegget. Men verken olje- og energiministeren eller ordførerne i et stort antall vindkraftkommuner vet hvem som eier anleggene. Grunneierne vet heller ikke hvem som er avtalemotpart til enhver tid. Det kan være den kinesiske staten, en russisk oligark eller et pensjonsfond.

I Norge finnes det ikke et register over de reelle rettighetshaverne til vindkraften eller annen virksomhet, noe vi nesten er alene om i Europa.

På denne måten er naturen og utmarka vår omgjort til investeringsobjekter som kan tas bit for bit. Gjennom mangelfull saksbehandling er de samfunnsmessige omkostningene ved tap av allemannsrett og samisk bruksrett, uberørt natur og livslang miljøbelastning for naboene ikke tatt med. Heller ikke verditap av hytter og hus, risiko for forurensning, påvirkning på bolyst og investeringslyst i stor omkrets rundt anleggene som kan strekke seg over flere kommuner. Dette har lagt en klam hånd over svært mange lokalsamfunn.

Politikerne, energimyndighetene, bransjen og dens rådgivere har på denne måten skjøvet jussen og rettssikkerheten over i lovbrudd, slik det kommer til uttrykk i Høyesteretts dom i Fosen-saken.

Særbehandlingen fortsetter

Motvind Norge mener det aldri har vært en større forvaltningsskandale i Norge, og har derfor i et åpent brev til regjeringen krevd at det iverksettes en uavhengig gransking av vindkraftsakene.

I regjeringens arbeid med å revidere regelverket på vindkraftfeltet etter to års bråstopp i konsesjonsarbeidet, ser vi liten vilje til å rydde opp. Den ønsker tvert imot å fortsette særbehandlingen av vindkraften, dens utviklere og investorer.

Kommunene kan fortsatt ende opp uten mulighet til å bestemme hvor veiene til vindkraftanleggene skal legges, eller hvor turbinene skal plasseres og hvor høye de skal være. Fortsatt eksproprieres arealene som en selvfølge, selv om strømmen ikke skal brukes til å styrke norsk forsyningssikkerhet, men går til eksport eller er lovet bort til innenlandske kryptofabrikker eller datasenter for Tiktok.

Kommunenes vetorett er utformet som et bondefangeri, der kommunene mister sin angrerett dersom de først har sagt ja til vindkraft. Det bryter med hovedregelen om at kommunen kan trekke seg fra planene fram til den har gitt byggetillatelse.

Sett i historisk lys og i forhold til vår kloke forvaltning av vann- og olje- og gassressursene, er det ubegripelig at våre politikere har ført oss inn i dette uføret. Enda mer uforståelig er det at den politiske viljen til å rydde opp er så liten.