Nei, Jørg Arne Jørgensen, ikke nok «følelser og psykisk helse» i skolen

DEBATT: Å «ta seg sammen» er kjernen av problemet, ikke løsningen.

De som selvutslettende forsøker for hardt å tåle for mye ubehag, bærer konsekvensene lenge, konstaterer Tone K. Skartveit.

Debattinnlegg

  • Tone K. Skartveit
    Tone K. Skartveit
    Mor
Publisert: Publisert:

Retorikken i det offentlige ordskiftet er polarisert. Nyanser og variasjoner forsvinner i spissformuleringer. Savnet etter nyanser gjorde seg gjeldende da jeg leste Jørg Arne Jørgensens kommentar i Aftenbladet 19. juni. Den hviler på unyanserte premisser og trenger motvekt.

Forskning rundt økningen i barn og unges psykiske plager er ikke entydig, og man har ikke funnet klare årsakssammenhenger. Derfor er løsningene vanskelige å definere.

Etter mitt syn er det dog en blindvei å tro at dette skal løses ved å legge ansvaret over på barna ved å hevde at veien ut er gjennom å tåle ubehag. For å tåle ubehag bygger styrke. Eller slik Jørgensen formulerer det: «Jeg kan ikke skjønne annet enn at det i lengden er bedre å prøve å mestre slike utfordringer.»

Her melder behovet for nyansering seg. Barn og unge er ikke en homogen gruppe med samme utgangspunkt for å møte utfordringene livet byr på. Derfor vil det å ikke være i stand til å snakke i plenum følge noen av dem på livsveien. Det må vi våge å se i øynene. For at eksponering for ubehag skal ha verdi, kreves en gevinst for den som eksponeres. Ikke alle har gevinstene sine i ferdigheter som anerkjennes i skolen. Tvert imot trenger de å bygge ferdigheter på andre arenaer, og her mener jeg det feiles. Man legger press på elevene til å mestre på arenaer de ikke har forutsetninger for å lykkes på. Slik skaper man vinnere, tapere – og de som selvutslettende forsøker for hardt å tåle for mye ubehag, og som bærer konsekvensene lenge.

Hva skal man tåle?

For noen barn er det å unngå ubehaget å være i klassen bedre enn å tåle det. En lærer har ikke nødvendigvis kompetanse til å vurdere dette.

Det finnes lærere som ikke forstår at deres raseriutbrudd, kollektive sanksjoner og autoritære klasseledelse skader. At ubehaget og angsten de skaper gjennom sin atferd eller mangel på verktøy setter elever ute av stand til å delta i klassefellesskapet. Det finnes også elever som velger det som oppfattes som minste motstands vei, og hevder at angst, som kanskje er selvdiagnostisert, hindrer dem i å delta i klassemiljøet. Men unngåelsesstrategier har også en årsak, og disse ungdommene trenger også hjelp.

Jørgensen og jeg er enige om at «vi vet jo at det er en dårlig strategi å unngå det ubehagelige og angstfylte». Det er en forenkling. Hva som er ubehagelig og angstfylt, er ikke en definert enhet som er lik for alle.

Å gi opp i møte med vansker kan, ifølge Jørgensens kilder, føre til depresjon. Det argumentet kan snus rundt. Å aldri gi opp i møte med vansker, og alltid utfordre seg selv, stadig hige etter å bli en bedre versjon av seg selv, kan også gi utmattelse og depresjon. Vi ikke la debatten hvile på et premiss om at ubehag må møtes, uten samtidig å la ubehag være en variabel.

Min erfaring er at lærere, stort sett, har store hjerter og legger stor innsats i å skape gode læringsmiljøer og i å se den enkelte. Men det er ikke det samme som å ha kompetanse på hva hver enkelt elev trenger. Mitt inntrykk er at det ikke er nok tid og kapasitet til å forstå elevene emosjonelt, ikke at dette er en aktivitet så omfattende at den blir et narsissistisk spill.

Flere yrkesgrupper inn i skolen

Mitt ønske er at det tas mer kompetanse på psykisk helse og følelser inn i skolen. Jeg ønsker meg at skolene tar seg tid til å høre og lære av dem som bukket under. Mitt ønske er at skolene får ressurser til å hjelpe dem som ikke faller inn i normalen, – ikke at vi skal etablere begreper som «for mye vekt på psykisk helse og følelser».

Som samfunn har vi et kollektivt etterslep på kompetanse innen psykisk helse. Helsevesenet har ikke kapasitet til å hjelpe raskt nok, og barn og unge venter lenge på hjelp, med tilhørende risiko for forverring og lengre behandlingsløp. Dette er også en realitet vi må tåle, og som må sees i sammenheng med utfordringene skolen møter. Jeg ønsker meg at skolen tar rollen som bro mellom elevene som trenger hjelp og hjelpeapparatet. At de har kompetanse og ressurser til å forstå og søke hjelp til å velge rett virkemiddel til rett problem. Til dette trenger vi flere yrkesgrupper inn i skolen.

På langt nær nok

Det starter med å anerkjenne at å ta seg sammen er selve kjernen i problemet, ikke løsningen.

Elever trenger å bli sett, hørt og anerkjent som enkeltindivider, ikke en masse. Barna våre fortjener at de voksne som møter dem hver dag, har en stor nok verktøykasse, og at de vet når det trengs ekspertise utover den de selv besitter.

Så svaret på Jørgensens spørsmål er nei: Det kan ikke bli for mye vekt på følelser og psykisk helse i skolen.

Det er på langt nær nok.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «For mye vekt på følelser og psykisk helse i skolen?»

Les også

Gregor Falkner: «Eg var ein av dei elevane som Jørgensen meiner skulle ta seg saman i staden for å ’dvele med det emosjonelle’»

Les også

  1. Etter pan­demi­en – en be­kym­rings­melding på skolens vegne

  2. Det er et lovpålagt krav med psykologkompetanse i kommunene. Langt fra alle kommunene i Rogaland oppfyller kravet

  3. Det er et lovpålagt krav med psykologkompetanse i kommunene. Langt fra alle kommunene i Rogaland oppfyller kravet

  4. Karakterene gikk fra to minus til seks da «Oliver» fikk tilrettelegging

Publisert:
  1. Jørg Arne Jørgensen
  2. Skole
  3. Psykisk helse
  4. Barn og unge

Mest lest akkurat nå

  1. Cupfinalekongen gnistret da Viking slo RBK. Nå venter Kongsvinger

  2. – Fest løse gjenstander

  3. Rengjør utstyr før og etter bruk, rådes vi på treningssentrene. – Ikke nødvendig, mener FHI

  4. Denne uka måtte flere ut med 3000 kroner for bruk av et slikt skilt

  5. Slik mistet Steinkjerringa nesa

  6. HRS mister statsstøtten: – En skammens dag