Regioner, realisme og regneferdighet

DEBATT: Slår man sammen de tre fylkene i nord, får den nye regionen 483.000 innbyggere. Det er stort nok. Men Hordaland med 518.000 er visst for puslete og bør gå sammen med Rogaland og Sogn og Fjordane.

Publisert: Publisert:

Kommunal- og moderniseringsminister Jans Tore Sanners regnestykker i regionreformen går ikke opp. (Tegning: Arifur Rahman)

Debattinnlegg

  • Nils Aarsæther
    Professor i samfunnsplanlegging, Universitetet i Tromsø
  • Per Gunnar Stensvaag
    Pilot og skribent, tidl. dommer i Kvitt eller dobbelt i temaet norske kommuner

En del aviser opptrer som de rene spydspisser for den blå-blå regjeringas ymse sentraliseringsreformer. Etter alliansens minimale suksess med å lokke kommuner til sammenslåinger, legges nå fylkene på slaktebenken.

Det er knapt måte på hvor hørbare, mektige og innflytelsesrike de mye større nydannelsene skal bli. Regjeringas opprinnelig mål var å fjerne det mellomste forvaltningsnivået. Hvor troverdig er da deres prosjekt hvor 19 enheter skal erstattes av «slagkraftige» regioner? Ordentlig utredning er fraværende, og ny oppgavetildeling ikke nevneverdig spesifisert.

Hastverk og sjokkterapi brukes som strategiske elementer i alle pågående strukturrefomer.

Har noen sett på kartet?

Det burde være enkelt å summere innbyggertall i vår nordligste svært differensierte og arealmessig enorme landsdel. Har man forresten i det hele tatt kikket på kartet og målt avstanden fra Vardø til Bindal? (Svar: 1477 km gjennom Sverige og Finland, tar 19 timer med bil. Red.anm.)

Hvem kan finne på å mene at Bindal og Vardø hører hjemme i samme region med de avstandene vi har i Nord-Norge? (Kart: Google Maps)

Om Hordaland med sine 518.354 innbyggere hevdes det at også de er for få. Skal det bli noe futt, må de visst slå seg sammen med nesten like folkerike Rogaland. Selv det blir for puslete.

Tallenes tale

Vel, der gigantomanien råder er vel avstandene i nord et pro-argument, men tall fra Statistisk sentralbyrå kan kanskje lede til en smule refleksjon:

  • Nord-Norge har 483.387 innbyggere. Med uroen som følger strukturendringer, og selv om Bodø-makta skulle bli med på leken, er det risiko for avskalling fra Helgeland over til Trøndelag. Uansett blir det en smågutt.
  • Om Hordaland med sine 518.354 innbyggere hevdes det at også de er for få. Skal det bli noe futt, må de visst slå seg sammen med nesten like folkerike Rogaland. Selv det blir for puslete. Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, må også med. Da får Vestlandsregionen 1.090.236 innbyggere, mye over dobbelt så mange som i drømmelandet i nord.
  • Vestlandsregionen blir likevel bare blå-blåbær mot region Østviken. Akershus alene bikker 600.000, men her trengs samling fra Hardangervidda til Svinesund. Ikke bare Buskerud og Østfold må med, men også Oslo, som typisk nok er motvillig. La gjerne flest mulig stemmer fra distriktene forstumme så lenge sentralmaktas egen andedam ikke røres! Her blir det i tilfelle totalt 1.832.601 mennesker.
Les også

La folket få stemma om vestlandsregionen

Vestfold vil gjennom region Skagerak suge til seg Telemark. Om sistnevnte varemerke skulle forsvinne, vil det være et godt eksempel på hvordan mye identitet skylles ut med babyens badevann. Skurrer det ikke noe i følgende presentasjon: «Eg heiter Odd Nordstoga og kjem frå Vinje i Skagerak.»

Apropos identitetskrise! Møre og Romsdal slites internt og i alle retninger. Er de trøndere, vestlendinger eller noe for seg sjøl?

Hastverk og sjokkterapi brukes som strategiske elementer i alle pågående strukturrefomer. For fylkene, med sin lange og betydningsfulle historie, legges det opp til rekord i så måte. Har agitatorene for denne omkalfatring oversikt over alt som henger på den eksisterende fylkesstruktur? Mye av det må selvfølgelig også endres, organisering av stort og smått innen offentlig, privat, politisk og frivillig virksomhet, mandatfordeling til Stortinget etc.

Les også

Rydd opp i etat-rotet i staten!

I kamp for felles regionale interesser, slår ikke tre fylkesordførere hardere i bordet enn en enslig regionguvernør fra Tromsø kan gjøre?

Et absurd race

Følgende kjente floskler er sakset fra et debattinnlegg: «Andre fylker samler seg i regioner og får dermed sterkere stemmer. Region Nord-Norge vil stå uendelig mye sterkere i en nasjonal dragkamp om ressurser og oppmerksomhet, enn tre fylker hver for seg.» Å bli stor er altså igjen løsninga, men hvor hørbar blir man og hvor mye mer kan man kare til seg, når stemmevolum og trekkraft øker simultant over hele landet? Vil ikke heller landsdeler som synliggjør avstand og forskjeller stå best rustet med ombudsmenn til å tale de forskjellige områders sak? I kamp for felles regionale interesser, slår ikke tre fylkesordførere hardere i bordet enn en enslig regionguvernør fra Tromsø kan gjøre?

Kommunereformen førte til et absurd race om på død og liv å bli størst. Bodø ønsket å sluke alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofotfjorden til Polarsirkelen, bare for å bli mer folkerik enn erkerivalen Tromsø. Da Gjøvik truet med å tilegne seg Toten, kom kravet fra Hamar om å erobre resten av Hedmarken. Tyngdepunktet måtte for all del ikke flyttes til «fel si’e tå Mjøsa». Møre-byene har kivet mer enn noensinne og så videre. Argumentasjon for regionreformen fører vel snart til at hele hurven må slå seg i hop for å bli «robuste» nok, – og vips, så får regjeringa oppfylt målet om å fjerne mellomnivået.

Les også

Folk i små kommunar mest nøgde

Les også

Grenser som kan bli mer praktiske

Det handler om å ha handa på rattet og heller bygge nettverk, samarbeide over grensene alt etter behov, ikke fjerne dem.

I strid med trender og forskning

Hva blir det neste? Hvorfor ikke følge Petter Stordalens forslag om ett skandinavisk land? Steike kor mektige vi da vil bli, med en røst som vil runge i EU og FN. «Størst av alt er storleiken» er blitt bibelordet til Norges maktelite, stikk i strid med internasjonale trender og forskning, som viser effektivitet, fleksibilitet og omstillingsevne i mindre enheter, både i det offentlige og i næringslivet.

Det handler om å ha handa på rattet og heller bygge nettverk, samarbeide over grensene alt etter behov, ikke fjerne dem. At gigantomanien ikke er løsninga, er lettere å se om man tilegner seg en smule realisme og regneferdigheter.

Publisert: