Ord som skader – ytringsfriheten og grensene for den

KRONIKK: Burde vi kanskje snakke mer om hvor grensen for ytringsfriheten går?

Publisert: Publisert:

Jeg trodde aldri jeg kom til å mislike ytringsfriheten, men så feil kan man altså ta. Foto: Eva-Camilla Mentzoni Swensen

Debattinnlegg

  • Kristin Stotesbury
    Psykologistudent
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
  • «Din jævla homo, du burde vært død.»

Ytringsfriheten er en av våre største friheter. Samtidig er den en av fryktens største verktøy. Å mene er heldigvis ikke synonymt med å gjennomføre. Likevel kan budskap og enkeltes virkelighetsoppfatning spres og løftes frem. Vi vil ikke være ytringsfriheten foruten, men burde vi kanskje snakke mer om hvor grensen for ytringsfriheten går?

  • «Utlendinger er alle kriminelle, og har ingen rett til å leve i dette land.»

Klare forbud

Vi snakker om friheten til å ytre, og glemmer at ytringsfriheten ikke er absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, men de ser ikke alltid ut til å holdes. Det er blant annet forbud mot ytringer som er trakasserende, diskriminerende eller hatefulle, noe kommentarfelt ofte ikke ser ut til å følge.

Det er ikke bare kommentarfeltet som flommer over av svært krenkende holdninger og uttrykk, ytringsansvaret overholdes heller ikke av mannen på gata til enhver tid. Å uttrykke glede overfor en lastebil som kjører ned sivile går for eksempel gjerne implisitt under hatefulle uttrykk. Når noen åpenlyst feirer og støtter terrorhandlinger, hvorfor tas dette ikke på groveste alvor?

Jeg frykter at vi i for stor grad har begynt å overse hatefulle ytringer.

90 prosent henleggelse

Store norske leksikon hevder at det er et svært begrenset antall personer som har blitt dømt for overtredelser av ytringsfriheten i Norge. Etterforskning av slike saker har lav prioritet hos norske politimyndigheter, og det antas at hele ni av ti anmeldelser for overtredelse av paragraf 185 i straffeloven, hatefulle ytringer, henlegges av norsk politi.

Jeg frykter at vi i for stor grad har begynt å overse hatefulle ytringer. Ved å gjøre nettopp dette er jeg redd vi implisitt sier at alle ytringer, inkludert hatefulle, er akseptable. Hva gjør man med skremmende og ekstreme holdninger? Kanskje er ressurser til etterforskning av ytringer for mye å be om.

Tanken på en kontrollør overfor hva som er rett og galt å ytre, skremmer meg. For hva skjer om ytringspolitiet havner i feil hender?

Når advarsler ikke blir hørt

Gang på gang, derimot, er bekymringsmeldinger ofte innmeldt i forkant av ulike handlinger. Enkelte uttrykte holdninger har vakt oppsikt og fått varsellamper til å lyse. Nylige terrorhandlinger i både Manchester og London er skrekkeksempler på slike tilfeller. Her var bekymringsmeldinger sendt inn før hendelsene, men dødsfall måtte til før bekymringsmeldingen ble tatt ordentlig tak i. Det er kanskje på tide å snakke mer om hvor ytringsfrihetens grense er, og burde være.

Kanskje er det galt å la ord veie så tungt, men jeg vet sannelig ikke om det er riktig å ta for lett på dem heller. Ytringsfrihetens grense snakkes ikke om – jeg tør nesten ikke nevne det selv. Tanken på en kontrollør overfor hva som er rett og galt å ytre, skremmer meg. For hva skjer om ytringspolitiet havner i feil hender?

Å fengsle ytringsfriheten, fengsler ikke nødvendigvis holdningen, den gjøres bare kriminell.

Frykten for å ta feil

På motsatt side kan det virke som om vi lar diskriminering få herje fritt i redsel for å undergrave noen andres ytringsfrihet. Mulig burde noens ytringer og holdninger få større sanksjoner. Å la handlinger være eneste lovbrudd som sanksjoneres, kan vi ikke fortsette å ta oss råd til. Kanskje er vi redde for å feiltolke menneskers syn, men burde vi ikke heller være redde for å tolke rett?

  • «Kvinner er mannens eiendom og skal brukes deretter.»

Å lovfeste enkeltes syn som ulovlige kan også ha motsatt effekt. Om sinne, for eksempel, ikke blir uttrykt, kan det vel også vokse seg større. Stillhet tier ikke hat. Det som gjøres ulovlig, gjør muligens også det ulovlige spennende. Å fengsle ytringsfriheten, fengsler ikke nødvendigvis holdningen, den gjøres bare kriminell.

  • «Norge for heterofile nordMENN!»
Mulig er det her vi må starte: Andres legitime utgangspunkt. Roten til hatet, ytringen, handlingen.

Kollektiv skyld

Kanskje er det jeg som ikke er tolerant nok. Kanskje må jeg tåle uenighetene i både syn og i hele samfunnsutviklingen. Det er bare at jeg har vanskeligheter med å tåle andres hat mot ukjente grupper. Mulig setter jeg meg ikke nok inn i deres legitime utgangspunkt. Mulig er det her vi må starte: Andres legitime utgangspunkt. Roten til hatet, ytringen, handlingen.

Kanskje må vi begynne å se varselet i deres uttrykk. På asylmottak, for eksempel, er dagene tomme. En eksistens som består av å vente. Mulig i årevis. Hvor arbeidsvilje drepes av mangel på rett til arbeid. Med ikke annet enn tid til å tenke over all urett som har kommet ens vei, kan jeg skjønne at alle nordmenn mislikes. Ikke for det de sa, men for alt de ikke sa. Kanskje er vi alle medskyldige i hatet, ytringene og handlingene.

  • «Grådige, bortskjemte, jævlige norske drittunger!»

Jeg trodde aldri jeg kom til å mislike ytringsfriheten, men så feil kan man altså ta.

Kanskje var det fordi jeg innså at jeg var like skyldig i uretten som nå etter hvert begynner å favne oss selv.


Kristin Stotesbury: «Hvordan blir man frisk fra en identitet?»


Publisert:

Les også

  1. Namra Saleem: Nå er jeg redd

  2. Overlevde Utøya-terroren – får hatmeldinger

  3. Timbuktu tapet krøllene og hatet nesen sin

  4. «Bunadspolitiet»: Hva er egentlig problemet med hijab til bunad?

  5. Omdal: Trist sending fra sutrerådet

Mest lest akkurat nå

  1. – I dag er vi alle bussjåfører

  2. Medar­beider på inten­siven på SUS har fått påvist korona

  3. FHI: Stor sjanse for Rogaland blir rødt

  4. Lauvvik - Oanes innstilt

  5. Poli­tiet: Alle ungdoms­ranene i Stavanger er opp­klart

  6. Brekkebua i Sirdal var få uker unna åpning. Natt til mandag ble den totalskadet i brann