Om menneskeverd, konfirmant­undervisning og julebudskapet

KRONIKK: I vår kultur har den kristne tanken om menneskeverd ofte en dobbel klangbunn.

«Det er ikke bare de med funksjonsnedsettelse som har en sårbarhet, selv om disse ofte lever med sin utenpå», skriver Vidar Søyland Pettersen, sokneprest på Nærbø. Han kommenterer også den mye omtalte konfirmasjonsundervisningen i menigheten.
  • Vidar Søyland Pettersen
    Vidar Søyland Pettersen
    Sokneprest, Nærbø
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

At alle mennesker er like mye verdt, er et budskap kristne har båret fram helt siden kirkens spede begynnelse. Verdier mange regner som selvsagte i vårt samfunn – som å gi penger til trengende, pleie syke, og ta seg av sårbare – har i stor grad vokst fram fra dette kristne menneskesynet.

Etter naturvitenskapens oppdagelse av at livet begynner ved sammensmeltingen av egg- og sædcelle, har det vanligste synet blant kristne vært at menneskets verdi også begynner her, ved unnfangelsen.

I vår kultur har den kristne tanken om menneskeverd ofte en dobbel klangbunn:

På den ene siden responderer mange positivt. Universell utforming av offentlige bygg, og vilje til oppgjør med tidligere urett gjort mot tatere og samer, vitner om større fokus på å anerkjenne og ivareta utsatte grupper.

På den andre siden er det noe i kulturen vår som protesterer mot dette. Vi er en del av en kultur som dyrker det sterke og vakre, de som leverer og presterer – det effektive.

Vår alles sårbarhet

Frykten for hvordan livet skal bli med funksjonsnedsettelse i prestasjonssamfunnet kan være lammende. Hvordan vil livskvaliteten til barnet være? Hvordan vil vi som familie få det? I et forsøk på å redusere den ekstra sårbarheten et slikt liv utsetter oss for, tar vi i bruk teknologi. På den måten kan vi «luke ut» de vi tenker har de aller vanskeligste startposisjonene i livet allerede på fosterstadiet.

Sannheten vi da overser, tror jeg, er at vi alle er sårbare. Mer enn vi kanskje tenker og opplever på en god dag. Som prest får jeg høre historiene om hvor tynt sløret mellom liv og død kan være, og om hvordan sykdom, ulykker eller økonomiske sammenbrudd plutselig kan snu opp ned på det som så ut som en lys framtid. Ingen av oss kan helgardere oss mot livet.

Her tror jeg den kristne forståelsen av mennesket, med all vår sårbarhet, er en ressurs. Både til å se verdien av å ta vare på de menneskene som trenger vår hjelp, men også til å forstå vår egen menneskelighet. Det er ikke bare de med funksjonsnedsettelse som har en sårbarhet, selv om disse ofte lever med sin utenpå. Vi har alle våre mangler, og det å møte hverandre på en god måte i disse svakhetene, tror jeg er noe av det mest verdifulle vi kan oppleve som mennesker.

Tenk bare på hvordan nære vennskap ikke dannes ved å vise den skinnende overflaten, men ved å avsløre svakheter for hverandre og fortelle om nederlagene vi sitter på.

Les også

Solveig G. Sandelson: «Abortlova: Høgres pirking i såret»

Konfirmasjonsundervisningen på Nærbø

Noe av dette innholdet har vi ønsket å formidle til konfirmantene på Nærbø i de konfirmanttimene som har vært omtalt i mediene:

  • Livets verdi fra unnfangelsen av – uavhengig av funksjonsnedsettelse og annen sårbarhet.
  • At livet er verdt å leve – også med den sårbarheten som en funksjonsnedsettelse gir.
  • At det noen ganger kan være verdt å tenke seg om en gang til – spesielt etter å ha sett at diagnosene på papiret på ingen måte beskriver hele sannheten.

Så ser vi at opplegget vårt har landet helt feil hos noen av konfirmantene. Dette beklager vi. Det har ikke vært vår intensjon å lure noen i et bakholdsangrep ved å først få dem til å rekke opp hånden og siden slå dem i hodet med «det de har gjort».

Det har heller ikke vært vår intensjon å låse noen i et fasitsvar, selv om vi har ønsket både å vise og overbevise. Det er viktig for oss at konfirmantene kjenner seg frie til å tenke selv. Vi vil derfor endre noe av måten vi presenterer dette temaet på framover slik at det formidler mer av det vi ønsker og mindre av det vi ikke ønsker.

Akkurat hvordan vi vil endre det trenger vi mer tid før vi kommer fram til.

Les også

Sterke reaksjoner etter abort-spørsmål i konfirmantgruppe

Les også

Biskopen: – Jeg vil sørge for at saken blir fulgt opp

Les også

Ingen utdanningskrav til frivillige konfirmantledere

Les også

Aftenbladet mener: «Uforsvarlig konfirmantundervisning»

Julebudskapet

Julen er i full anmarsj, og med det også det kristne julebudskapet. Gud ble menneske. Ikke som en vellykket forretningsmann eller en intelligent og populær politiker, men som et lite og sårbart barn. Han kom ikke til dem som fikser livet og stiller sterkt i prestasjonssamfunnet, men til de utstøtte, mislykkede og vanskeligstilte.

Julen er på mange måter en koselig høytid med familie, venner, god mat, fri og kjekke tradisjoner. Det er samtidig en av de tidspunktene i året der vår sårbarhet kommer best fram. Ensomhet, vanskelige familiesituasjoner, og utfordrende økonomi blir tydeligere enn i hverdagen, og vi kjenner sterkere på våre nederlag.

På tur inn i denne høytiden er det godt å møte en som ikke avviser oss, selv om han vet aldri så godt at vi ikke har klart å levere i livet. Jesus kom for å gi lys der det er mørkt, gi håp der vi ikke ser løsninger, og for å kjempe og ofre seg for fellesskapet med oss. «En frelser er oss født i dag», lyder ordet. God jul!

Publisert: