Mens Sandelson får vondt i magen, jubles det i himmelen

DEBATT: Aftenbladets redaktør Solveig G. Sandelson har tatt frem storslegga. Det er ikke Putin som får kjenne redaktørens hellige vrede, men frivillige kristne som forkynner evangeliet om Jesus Kristus på grensen mellom Ukraina og Polen.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hun mener initiativet er arrogant, egoistisk og langt over alle støvleskaft, ja hun får vondt i magen. Den garvede redaktøren konkluderer med at det hele er respektløst, uetisk og i beste fall steindumt.

Sandelson mener de kristne organisasjonene Awakening Europe og Christ of all nations utnytter krigens gru til egen vinning. Sårbare mennesker på flukt må ikke forstyrres med evangeliet om frelse. I hvert fall ikke mennesker som vet mye om kristendommen fra før av.

De nådeløse sekulære

Med sitt innlegg avdekker redaktøren i den avis som i sin tid ble etablert av Lars Oftedal en fullstendig analfabetisme ovenfor kjernen i den kristne tro. Innlegget er på mange sett og vis et uttrykk for hvor fremmed evangeliet har blitt selv i det mørkeste bibelbelte. Den er et nytt bevis på at den sekulære puritanismen er langt strengere og langt mer nådeløs enn det den pietistiske puritanismen på vestlandske bedehus noen gang har vært.

Kristne burde nemlig alltid være til stede der det er krig og nød. En rød tråd gjennom hele Bibelen er Guds kjærlighet for enker og farløse. På grensen mellom Ukraina og Polen strømmer det inn kvinner og barn. Ektemann og far kjemper mot russerne på fronten. Om man ser situasjonen med evangeliske briller, vil man naturlig konkludere med at Christ of all nations er på rett sted til rett tid.

Om Jesus hadde forvillet seg inn i lokalene i Aftenbladet, ville han fort fått erfare at fariseerne har hardnet til med tiden. Redaktørens utbrudd er ikke annet enn et ekko fra historiens gang.

Hva er problemet?

Jesu budskap om håp og frelse har alltid appellert mer til mennesker som kjenner nød og elendighet på kroppen. Livets realiteter blir unektelig mer livsnære ansikt til ansikt med livets endestasjon. Jesus forteller selv lignelsen om kongesønnens bryllup. De rike, velfødde og travle avslo invitasjonen, de fattige og nødlidende grep den med begge hender. Få så dette klarere enn William og Catherine Booth. Deres prinsipp soup, soap and salvation forandret livene til tusener av fattige og nødlidende. Tar man på seg brillene til redaktøren står man igjen med to kyniske egoister som utnyttet undertrykkede fattige mennesker under den andre industrielle revolusjon for å tilfredsstille egne behov.

Redaktøren gjør et stort nummer av at de fleste ukrainere allerede har et forhold til kristen tro fra før og at 90 % er medlemmer enten av den katolske eller ortodokse kirke. Er ikke dette godt nok, spør Sandelson retorisk.

Evangeliet handler verken om medlemskap eller et forhold til kristen tro. Det handler om omvendelse, om å bli født på ny, håp og frelse. Hvorfor i all verden blir Sandelson krenket på kristnes vegne? Det ligger i alle kristnes interesser, evangeliske lutheranere som ortodokse at det gode budskap blir forkynt. Om man har hørt det før og er frelst, blir man ikke fornærmet om man møter en bror som forkynner det en selv har satt sin lit til. Det er forstemmende at Sandelson fra sin trygge desk i Aftenbladets varme lokaler skal projisere sin virkelighet og diktere hva nødlidende ukrainere skal akseptere og finne seg i.

Ufruktbar mistenksomhet

Sandelson er overbevist om at andre behov ligger bak. Det vil det alltid gjøre, slik er den falne menneskenatur, ikke en eneste sjel har rene hensikter. Å hevde at dette er ren og skjær egoisme og tilfredsstillelse av egne behov får selv Luthers lære om det fullstendig innkrøkte mennesket til å se puslete ut.

Våre vekkelser i Vesten er sekulære, de dekonstruerer og demonterer. Om man er våken eller woke ser man det ukrainerne selv ikke ser, der de står med foldede hender. Bak disse brillene ser man bare makt, egoisme og skjulte maktstrukturer. Det man ikke har forstått er at hele poenget med å se gjennom noe, er å se noe gjennom det. Det er godt at et vindu er gjennomsiktig, for da kan man nyte den nydelige hagen utenfor. Om man ser gjennom alt, blir alt gjennomsiktig. Å se gjennom alle ting er som å ikke se. Når man ikke lenger har noen utsikt, ender man opp med en haug med kritiske spørsmål, men ingen svar. En står tomhendt tilbake med sin egen vrede og ergrelse. Det ser ikke særlig pent ut.