Vi må ha realistiske løsninger på klima- og naturkrisen

DEBATT: I Aftenbladet 8. januar skriver Sveinulf Vågene i Motvind at han ikke kjenner til at andre har «utført det grunnleggende regnestykket» å legge sammen hvor mye energi vi kan få fra ulike kilder.

«Dersom elektrifisering av sokkelen fortsatt skal ha nødvendig oppslutning, bør det snarest tas politiske grep for å sikre at mest mulig av dette løses med havvind», skriver Jon Evang.
  • Jon Evang
    Fagansvarlig Energi, Miljøstiftelsen ZERO
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det ville mildt sagt vært underlig hvis det var tilfelle. Men realismen i tallene og tidsaspektet vurderes ulikt. ’

I artikkelen 23. desember Vågene henviser til er mitt hovedanliggende å påpeke at dersom elektrifisering av sokkelen fortsatt skal ha nødvendig oppslutning, bør det snarest tas politiske grep for å sikre at mest mulig av dette løses med havvind. Da oppnår vi tre ting; vi kutter utslippene, vi reduserer den eskalerende konflikten med kraftbehov på land og demper pris- og naturpresset, og vi bygger en ny industri som kan bidra vesentlig til omstillingen av petroleumssektoren vår.

Det er fint med store kraftoverskudd langt fram i tid, men det hjelper lite når de grønne industrietableringene vi skal leve av fremover, skjer det neste tiåret.

Men også uavhengig av elektrifisering av sokkelen, mener jeg vi må vurdere om det kan bygges noe mer vind- og vannkraft. Selv om vi skulle droppe gjenværende elektrifisering av sokkelen med kraft fra land og spare rundt 10 TWh, vil det fortsatt mangle i størrelsesorden 40 TWh i et scenario hvor Norge når klimamålene og realiserer en god del grønne industriprosjekter frem mot 2030.

Villedende

Og her starter problemene med Motvinds kraftanalyse: Vågene anlegger et 2050 perspektiv, og ser bort fra at jeg snakker om 2030. At det haster med å kutte klimagassutslipp og sette i gang et bredt spekter av tiltak, som alle krever kraft, er underordnet så lenge det ikke bygges ny vindkraft. Å legge et gjennomsnittlig kraftoverskudd på 15 TWh til grunn flatt herfra til 2050 er direkte villedende, når Statnett for en måned siden la frem en analyse som anslår at vi allerede i 2026 får et kraftunderskudd i Sør Norge, og i hele landet i 2030.
Det er fint med store kraftoverskudd langt fram i tid, men det hjelper lite når de grønne industrietableringene vi skal leve av fremover, skjer det neste tiåret, i sterk konkurranse med andre land. Antall tilknytninger for større kraftbehov har økt fra fem søknader i 2016, til 140 i 2021. Vi trenger kriterier for å prioritere mellom ulike tilknytninger, men det blir alt for enkelt å bare ønske seg en mindre «forbruksorientert tilnærming til det grønne skiftet». I en situasjon hvor Norge fortsatt har rundt 150 TWh fossil energibruk, handler dette i realiteten om helt nødvendig fornybar kraft til grønne arbeidsplasser, omstilling, klimakutt og utfasing av fossil energibruk.

Hydrogen avskrives

Ifølge analysen skal det legges ned vindkraft på land, og havvind skal bare gi 4 TWh i 2050. Hydrogen avskrives som løsning. Alt dette er i strid med hva seriøse analyser mener trengs for å løse klimakrisen. Hovedproblemet med kraftregnestykket til Motvind er at det bare går opp når det legges til grunn et teoretisk og teknisk-økonomisk potensial for energieffektivisering. Dette er ikke det samme som realistisk potensial. Energieffektivisering har også en kostnad, som øker vesentlig etter at de laveste hengende fruktene er tatt. I en del tilfeller vil det også være lite rasjonell ressursbruk å forsere fornyelse av fungerende bygg. Men for all del, jeg er enig i at skiftende regjeringer har forsømt seg her, og vi støtter helhjertet en ambisjon om utløse målet om minst 10 TWh spart energi til 2030. 

Må ta av skylappene

For Motvind handler alt om å stanse bygging av vindkraft. I et brev til Energi- og miljøkomiteen datert 28.10.21 skriver de blant annet at støysoner for vindkraft kan medføre at «muligheten for å legge ut hyttetomter forsvinner». Men skal vi løse både klima- og naturkrisen, må vi ta av skylappene. Hyttebygging, veier, jernbaner, boliger, industri, energianlegg - alt vi mennesker bygger, medfører at naturområder av ulik kvalitet går tapt. Derfor må vi tenke nytt om løsninger, for eksempel ved å stille krav om å skjerme natur av tilsvarende kvalitet et annet sted i samme område. Bare realistiske, helhetlige tilnærminger kan løse begge krisene.

Publisert: