Hvorfor godtar vi tvangsbehandling av mennesker med utviklingshemming?

DEBATT: Hvordan ville det har vært om en psykiatrisk diagnose var et tilstrekkelig inngangsvilkår for tvangsbehandling?

Å ha «beslutningskompetanse» betyr å forstå konsekvensene av de valg du gjør. Også mennesker med utviklingshemning må få denne grunnleggende rettigheten. I dag behandles mennesker med utviklingshemming som en gruppe, og ikke som enkeltpersoner.
  • Bjørn Roar Vagle
    Bjørn Roar Vagle
    Vernepleier og medlem av Tvangslovutvalget
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Å få bestemme selv i private saker er selvsagt for de aller fleste av oss. Kravet om «samtykkekompetanse» («beslutningskompetanse» i nytt lovverk) for å bruke tvang, har likevel blitt kritisert av behandlere og pårørende. Men er kravet om en psykiatrisk diagnose et godt alternativ? Da kan vi se til mennesker med utviklingshemning.

«I en kommunal omsorgsbolig har Lindas utviklingshemmede sønn blitt narkoman. Nå ser hun ham sakte, men sikkert gå til grunne. Hun mener kommunen burde grepet mer inn». Slik startet NRKs artikkel og innslag på Lørdagsrevyen om den unge mannen med utviklingshemning «Jonas» som under pandemien startet et liv med alvorlig rusmisbruk. Saken ble nylig både belyst og debattert under en fagkonferanse om rettssikkerhet til mennesker med utviklingshemming.

NRK spør ikke «Jonas»

NRK fortalte på konferansen at «Jonas» nå er flyttet fra sitt hjemsted på Jæren til et privat omsorgstiltak på Sørlandet. Han blir passet på av to personer hele tiden, også når han har besøk. Situasjonen hans er i dag mye bedre enn den var, fikk vi høre. Men NRK har verken på nett eller på Lørdagsrevyen snakket med «Jonas». Vi vet derfor ikke hva han selv mener om sin egen situasjon, som etter alt å dømme involverer ufrivillighet og tvang, og ingen stilte spørsmålet under debatten.

En rapport fra Likestilling- og diskrimineringsombudet viser store utfordringer ved rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemning i saker om tvang. Et hovedfunn er at verken kommunen eller Statsforvalteren innhenter personens syn på tvangstiltakene, selv om personen er i stand til å formidle slike. Skal vi behandle «Jonas» annerledes enn andre innbyggere?

Dagens lovverk åpner for bruk av tvang overfor mennesker med utviklingshemning, tvangsbruk som ville vært utenkelig og ulovlig overfor andre. Hvorfor vi behandler mennesker med utviklingshemning annerledes enn andre er både et viktig etisk og menneskerettslig spørsmål.

Fratas selvbestemmelse

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, sier blant annet at mennesker med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre, har rett til frihet og personlig sikkerhet. Det å frata menneskers selvbestemmelse, begrunnet i diagnose, er diskriminerende, vil mange hevde.

Ville et nytt lovverk gitt åpning for bruk av tvang? Ifølge Tvangslovutvalgets forslag som nå er ute på andre gangs høring, ville tvang under enhver omstendighet vært uaktuelt overfor «Jonas» dersom han viser beslutningskompetanse i spørsmålene det gjelder. Handler det om rusbehandling kunne «Jonas» eventuelt ha samtykket til tvang på institusjon. Mange med et rusproblem må «binde seg selv til masten» i den verste abstinensperioden. Men ingen vil kunne tvangsbehandles fra rus på livstid.

Under dagens lovverk kan mennesker med utviklingshemming være under tvangstiltak hele livet. Er det akseptabelt med slik faglig begrunnet frihetsberøvelse overfor mennesker med utviklingshemning?

Risiko må aksepteres

«Jonas» er verken den første eller den eneste ungdommen som har startet med rus og dop. Mangelfulle tjenester i kommunen, kan selvsagt være en sterkt medvirkende årsak til ruskarrieren. Men det er alltid flere årsaker bak. Det er ikke uvanlig at pårørende ønsker tvangsinngrep for å unngå tragedier. Det spesielle med historien om «Jonas» er at han har en utviklingshemning og at NRK og flere andre, av denne grunn dermed synes å akseptere tiltak som ikke aksepteres overfor folk flest.

De fleste av oss får bestemme selv i private saker så lenge vi har beslutningskompetanse. Å ha «beslutningskompetanse» betyr stort sett å forstå konsekvensene av de valg du gjør. At også mennesker med utviklingshemning må få denne grunnleggende rettigheten, synes selvsagt. Slik det er i dag behandles mennesker med utviklingshemming som en gruppe når tvang skal vurderes, ikke som enkeltpersoner.

Det er verken god journalistikk eller saklig debatt å hoppe bukk over personen som saken gjelder, og vi må i alle fall unngå at helsetjenesten gjør det i saker om bruk av tvang. Vi må få fram stemmen til den det gjelder. Da trengs det et nytt lovverk om bruk av tvang.

Dagens lovverk åpner for bruk av tvang mot mennesker med utviklingshemning, noe som ville vært utenkelig og ulovlig mot andre. Hvorfor vi behandler mennesker med utviklingshemning slik er både et viktig etisk og menneskerettslig spørsmål.
Publisert: