Selvskading: I kryssilden mellom behov, tvang og omsorgsfull hjelp

KRONIKK: Etikken først og fremst blir utfordret i vanskelige situasjoner. Er det mulig å utøve relativt brutal tvang hvor pasienten allikevel opplever omsorgsfull hjelp?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er svært kritikkverdig når sykehusene ikke organiserer tjenestene for å gi den beste behandling til en sårbar gruppe. Rådet for sykepleieetikk har blitt kjent med krevende situasjoner som oppstår ved bruk av tvang, og med frustrasjon over manglende samarbeid innad i spesialisthelsetjenesten til pasienter med selvskadeproblematikk.

Yrkesetikk og lov

Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet, og sykepleiere har ut fra sine yrkesetiske retningslinjer et faglig, etisk og personlig ansvar for egne handlinger og vurderinger. Helsepersonell har også en lovpålagt plikt til å sette seg inn i det lovverket som regulerer tjenestene, og det står uttrykkelig at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Dette er den standard vi er forpliktet på i møte med den enkelte pasient, men de tette skott mellom psykisk helsevern og de øvrige klinikker er ofte lite pasientvennlige.

Pasientenes selvskading er påført med vilje, men uten intensjon om å dø. Som sykepleiere i en somatisk avdeling har vi ingen myndighet til å fjerne skarpe eiendeler fra en pasient. Dette skaper utfordrende situasjoner om enkelte fortsetter å skade seg selv.

Tvangsbruk

Tvang vil si at det gjennomføres tiltak mot pasientens ønske. Det oppstår også betydelige etiske dilemmaer når plikten helsepersonell har til å hjelpe konkurrerer med pasientens rett til selvbestemmelse (autonomi). Å utøve tvang kan være en utrygg og belastende handling mot pasienten, men også for sykepleieren og andre som er til stede. Alternativet ville være å bare la pasienten gå sin vei, noe som er svært uansvarlig fordi det kan medføre stor helseskade for pasienten, i verste tilfelle død.

Ifølge Helsedirektoratet har de pasientene rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Men mottar det enkelte mennesket den hjelpen han eller hun har behov for når den trengs som mest?

Liv Bjørnhaug Johansen skriver det så treffende i fagbladet Sykepleien 27. oktober 2021: «Vi sender dem hjem etter å ha behandlet det de kom for, men med en følelse av å ha kuttet et hull i en grunnmur som er i ferd med å rase ut.»

Når samarbeidet med en pasient oppfattes truende for andre pasienter og medarbeidere, skal helsepersonell ta i bruk paragraf 7 i helsepersonelloven om nødvendig helsehjelp. I enkelte tilfeller må helsepersonell tilkalle hjelp fra sikkerhetsvakter, og noen ganger politi, for å holde pasient tilbake med fysisk tvang. Behovet for tvang kan variere i intensitet og varighet fra noen minutter til flere timer. Underveis vil ansvarlig sykepleier ha kontakt med vaktlege for avklaring av medisinering og vurdering av akutt innleggelse i avdeling for psykisk helsevern. Erfaringer viser at avdeling for psykisk helsevern ikke vil ta imot pasienter etter tvangsparagraf som ikke er ferdigbehandlet ved somatisk avdeling.

Om selvskading

Selvskading er så omfattende at det ses på som et folkehelseproblem. Rundt 18 prosent av ungdom mellom 12 og 18 år og 4 prosent av voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje. Forekomsten er høyest hos jenter i tenårene, men gutter og menn skader seg også. Selvskading starter oftest i alderen 12 til 15 år, men kan også oppstå tidligere eller senere. Problematikken kan være forbigående eller langvarig.

Selvskading er et uttrykk for en indre smerte, men ulike årsaker ligger til grunn. Mennesker som skader seg selv, har sin egen livshistorie, og enkelte har hatt traumatiske opplevelser i barndom og oppvekst.

En rekke teorier har blitt lansert for å forstå selvskading som fenomen. Én teori er at selvskadende handlinger reduserer den uutholdelige indre smerten, og at den gir en opplevelse av lettelse og gode følelser. Men selvskading kan også ha en selvstraffende funksjon. Uansett årsak er det innlysende at pasienten har behov for kyndig psykisk behandling, og for at helsepersonell viser omsorg og ivaretakelse i møte med hver enkelt.

Tilbakemeldinger tyder på altfor tette skott mellom somatisk og psykisk helsehjelp. Altså er det på tide å tenke nytt, da det må være tid og stor omsorgsevne i møte med pasienten. Dialogen og omsorgen er selvsagt helt sentral i en samhandling hvor pasientens selvfølelse må bygges, og de skambelagte tankene må vinne mindre og mindre terreng.

Vi som helsepersonell har plikt til å prøve andre muligheter før vi griper til tvang. Det er her vi behøver hjelp fra psykisk helsevern. Det er mulig å utøve relativt brutal tvang hvor pasienten allikevel opplever omsorgsfull hjelp, men det krever full visshet om at andre tilnærminger har blitt prøvd på en faglig og omsorgsfull måte i forkant.

Underkapasitet

Det bygges fortsatt ned langtidsplasser for alvorlig psykisk syke pasienter, ifølge psykiater Rosenqvist i Dagsnytt 18 den 10. mai i år. Hun delte sine store bekymringer for den underkapasitet på langtidsplasser vi har i dag. Om den politikken fortsetter, vil det antagelig også få negative konsekvenser for enkelte av pasientene med selv­skade­problematikk. Ingen skulle behøve å stå i kryssilden mellom behov, tvang og omsorgsfull hjelp.