Siw-saken – fokuset er på systemet, ikke på individet

KRONIKK: Aftenbladets serie om Siw er skrevet med empati og respekt. Den samme empatien og omtanken gis imidlertid ikke til menneskene som skulle hjelpe Siw.

Publisert: Publisert:

Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Kolbjørn Kallesten Brønnick
    Professor i psykologi, Universitetet i Stavanger
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Fastlege, kommune og psykiatri får sitt pass påskrevet i de mange og omfattende artiklene, og det kan virke som det handler om å finne syndebukker. Dette er betenkelig i en situasjon der det er store vansker med å rekruttere fagfolk – både fastleger og speisalister i psykiatrien.

Var samarbeid mulig?

I en leder, datert 13.02.19, fokuserer Aftenbladet på at samarbeidet mellom hjelpeinstanser ser ut til å ha fungert dårlig. Det argumenteres for at det ikke er «[…] dei store, etiske diskusjonane om personleg fridom og ansvar for eige liv, om tausheitsplikt og tvangsbruk som skal tas først. Det er hjelparanes manglande samarbeid […]». Er det så enkelt? Hadde fastlege, kommune og psykiatrien bare gjort jobben sin og samarbeidet, så ville Siw fått en annen skjebne?

Jeg tenker at svaret på dette er nei. Helsepersonell og sosialarbeidere har blitt satt i Sisyfos’ rolle, der de opplever at jobben de gjør tidvis er til ingen nytte, og ikke kan være til nytte. For samarbeid om brukere som Siw forutsetter jo at man har ressurser og mandat til å gripe inn i et liv, blant annet ved å bruke tvang, men også ved å ha ressurser til et skikkelig behandlingsopplegg. Siw ønsket ikke hjelp fra fastlege eller psykiatri. Uten tvang er det umulig å se for seg noe samarbeid knyttet med Siw. Hvordan skulle det foregått i praksis?

Adgang til tvangsbruk er redusert

Aftenbladet har vært del av en offentlighet som gradvis har erodert bort muligheter til å bruke tvang. Brukerorganisasjoner, politikere og mediene har vært med på drive fram denne utviklingen. Alle trender går i retning at tjenesteleverandører pålegges mer brukerstyring, mindre tvang og mer samarbeid mellom tjenesteleverandører.

Fra og med 1.1.2019 skal pakkeforløp følges for tverrfaglig spesialisert rusbehandling og for psykisk helsevern. Brukermedvirkning er her sentralt – brukere skal delta i utformingen av sitt eget behandlingsforløp. Pakkeforløpene formaliserer ansvaret til kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten vedrørende samarbeid om forløp.

1. september 2017 ble det også innført endringer i lovverket som regulerer bruk av tvang i psykisk helsevern. Den største endringen var at det kreves manglende samtykkekompetanse for at man skal kunne vedta tvangstiltak. Disse endringene må sees i lys av en samfunnstrend der psykiatriens handlingsrom reduseres. Dette er i tråd med det som før har vært Aftenbladets agenda, og det er i tråd med det flere pasientorganisasjoner har ønsket.

Mer arbeid, ikke mer ressurser

Formalisering og byråkratisering er endringer på systemnivå som påfører den enkelte tjenesteleverandør økt arbeidsbelastning dersom gode systemer ikke er på plass som understøtter de nye kravene. Alle mennesker gjør feil, trolig også Aftenbladets journalister. Når man både skal møte pasienter og tilby dem god behandling, samtidig som man skal være byråkrat og mestre papirmøllen, krever det stor evne til å holde mange baller i luften og dermed mye av mentale ressurser hos behandler. Dette gjør at hver pasient tar mer ressurser, men det har ikke fulgt slike økte ressurser med de økte kravene.

Gode systemer er robuste selv om enkeltindivider gjør feil. Hvis Aftenbladet ønsker en interessant debatt, burde avisen ikke henge ut fastlegen til Siw, men fokusere på hvordan helsetjenester er organisert med tanke på robusthet og sikring når menneskelige feilhandlinger skjer, og de burde fokusere på ressurssituasjonen i helse- og sosialvesenet.

Vi har altså en situasjon der det er stadig mindre rom for bruk av tvang, kombinert med et økende samarbeidsbyråkrati som i seg selv påfører tjenesteytere økt arbeidsbelastning og «multitasking», med den konsekvens at det blir mindre fokus på hva som faktisk skjer i møtet med brukere, og mer fokus på hva som står i journaler og referater. Aftenbladets bruk av Siws journal viser jo hvor viktig det er at behandlere dokumenterer alt de gjør dersom man ønsker å unngå offentlig gapestokk.

I tillegg er det økt fokus på brukermedvirkning, i en grad som medfører at brukere selv skal være med å utforme sin egen behandling. Siw-saken illustrerer at ikke alle mennesker vet hva som er best for dem selv, og at brukermedvirkning i praksis kan være nær umulig, i alle fall i enkelte faser av et sykdomsforløp. Trolig hadde Siw behøvd langvarige tvangstiltak med avrusing og tett oppfølging for å bli i stand til å kunne vurdere hva hun selv ville med sitt eget liv.

I siste del av sitt liv hadde ikke Siw engang mobiltelefon. Da hjelper det lite at det anbefales i ROP-retningslinjene at tjenesteleverandører bruker mobiltelefon for å holde kontakt med brukere.

En umulig situasjon for hjelperne

Kombinasjonen av alle disse elementene medfører at de som jobber i helsevesenet, blir satt i en umulig situasjon. Man har sin fagetikk som pålegger en å gi forsvarlig hjelp, men man har ingen praktisk mulighet til å gjøre det som er nødvendig. Og man er overveldet av et skjemavelde og byråkrati uten at det er nødvendige systemer eller ressurser på plass, ei heller for håndtering av et omfattende byråkratisk preget samarbeidsreglement som flytter fokus bort fra pasientkontakten.

http://api.schibsted.tech/proxy/content/v3/publication/sa/multimedias/091cc0c0-11b8-4884-96ee-dc34e7a7d3b2%C2%A0
Publisert:
  1. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  2. Krever sannheten om rusboligene

  3. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  4. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  5. – Og når det går galt, er det typisk at brukeren blir gjort ansvarlig for galskapen

  6. – Unge må få et skikkelig sted å bo, ikke et nedgrapset helvete

  1. Når alt rakner
  2. Psykiatri
  3. Psykisk helsevern
  4. Debatt