Problemet is, IS og nedkjøling

KRONIKK: Hvis et økende antall mennesker unnlater å innhente informasjon og kunnskap om samfunnsaktuelle temaer av frykt for å bli overvåket, er det liberale demokratiet på farlig grunn.

Publisert: Publisert:

Ja, vi har et behov for beskyttelse mot terrorisme og andre alvorlige trusler, gjennom blant annet signalovervåkning, men dette behovet må vektes mot ivaretakelsen av grunnleggende liberal-demokratiske verdier. Foto: Shutterstock/NTB Scanpix

Debattinnlegg

Joakim Hammerlin
Filosof, forfatter og lektor ved Nansenskolen

For to år siden fikk 7-åringen i huset nettbrett. Broren, som er to år eldre, tok umiddelbart på seg en mentorrolle for den digitale novisen. Han viste ham ulike app-er, forklarte hvordan han kunne søke opp barneprogrammer på NRK Super og hvordan han kom inn på internett. Etter å ha demonstrert hvordan man googler, la han til: «Men du må huske på at du aldri må søke etter «is», for da kan politiet tro at du er med i IS».

Jeg fikk oppklart at vi neppe får PST på døren, selv om de skulle slumpe til å søke etter «is» på nettet. Det ville innebære mange husbesøk på de hemmelige tjenestene, særlig i engelsktalende land. Like fullt illustrerer is-episoden − bokstavelig talt − en risiko som er forbundet med vår tids digitale masseovervåkning: At den kan ha en «chilling effect», en nedkjølingseffekt, på menneske- og samfunnsliv, der frykten for å pådra oss uønsket oppmerksomhet fra overvåkere gjør at vi begynner å tilpasse handlingene våre.

Fra HUMINT til SIGINT

Snowden-avsløringene, som okkuperte nyhetsbildet sommeren for fem år siden, tydeliggjorde for en hel verden hvilket omfang den digitale overvåkningsstrukturen har fått. Det meste av det som beveger seg over fiberoptiske kabler, kan tappes, lagres og analyseres. Og viljen til å benytte de overvåkningsmulighetene som teknologien gir, er stor blant − både blant kommersielle og statlige aktører.

Gjennom de siste 25–30 årene, og spesielt etter 11. september 2001, har overvåkningen vært gjennom et paradigmeskifte. Skiftet innebærer en glidning fra det som på etterretningsspråket kalles HUMINT (human intelligence, menneskelig etterretning) til SIGINT (signals intelligence, signaletterretning).

Når etterretning baseres på menneskelige ressurser, støter man på praktiske begrensninger som gjør at man tvinges til å prioritere. Det østtyske sikkerhetspolitiet Stasi sysselsatte nesten én prosent av østtyskerne og hadde tre prosent av befolkningen som informanter. Likevel klarte de bare å lage arkivmapper om en fjerdedel av innbyggerne.

Med SIGINT er det annerledes. Kvantitet er ikke lenger et problem. Datamaskiner, som verken trenger lunsjpause eller hvile, står for grovarbeidet, med logaritmebaserte programmer som kan sniffe seg gjennom enorme mengder med digitale spor for å finne koblinger som kan være av interesse. Ettersom det meste av informasjonen som er samlet inn vil være om helt vanlige, stort sett lovlydige, mennesker, er det som å lete etter nåla i høystakken.

Det vi står overfor er derfor en helt ny infrastruktur for overvåkning, ulikt det vi noensinne har hatt. Og hva gjør vissheten om at alle de digitale sporene vi etterlater oss når vi surfer, er på sosiale medier, sender eposter og bruker mobiltelefoner, potensielt sett gjøres til gjenstand for lagring og analyse? Har vi egentlig noe å frykte, hvis vi ikke har noe å skjule?

Hemmende effekt

Tilbake til is, IS og nedkjøling: Vanligvis forstås begrepet innenfor en politisk kontekst. Frykten for at ytringer kan utløse en interesse fra myndighetenes side, gjør at frimodigheten i det offentlige ordskiftet svekkes. Ubehaget ved å bli kikket i kortene gjør at man legger bånd på seg.

I 2013 gjennomførte amerikanske PEN en undersøkelse blant 528 forfattere. Et flertall av de som deltok, antok at de ble overvåket, og én sjettedel svarte at dette gjorde at de begrenset seg i forhold til hva de sa og skrev, og unnlot å berøre visse emner, i frykt for at dette kunne få negative konsekvenser for dem.

Det er ikke bare forfattere som bedriver selvsensur i møte med frykten for overvåkning: Året etter gjennomførte det amerikanske forskningssenteret PEW en undersøkelse som viste at bare 42 prosent av respondentene ville diskutere Snowden-avsløringene i sosiale medier. 86 prosent av dem var imidlertid villige til å gjøre det i en analog setting. Det var altså ikke Snowden-saken i seg selv de fant uinteressant. De ønsket bare ikke å diskutere temaet i sosiale medier.

I 2016 viste en undersøkelse fra universitetet i Oxford at det hadde vært en 20 prosent nedgang i visninger av Wikipedia-artikler som handlet om terrorisme, som «al-Qaida», «bilbombe» eller «Taliban», etter Snowden-avsløringene.

Hva gjør vi med dette?

Vi er kommet til et punkt der det er nødvendig å ta et grunnleggende oppgjør med masseovervåkningens omfang og konsekvenser. Ja, vi har et behov for beskyttelse mot terrorisme og andre alvorlige trusler, men dette behovet må vektes mot ivaretakelsen av grunnleggende liberal-demokratiske verdier.

Hvis et økende antall mennesker unnlater å innhente informasjon og kunnskap om samfunnsaktuelle temaer, som overvåkning og terrorisme, eller viker unna å diskutere det i digitale settinger, ut fra en frykt for at dette kan medføre at man havner i overvåkernes søkelys, er vi på farlig grunn.

Hvis det setter seg en følelse i folk om at politisk engasjement og ytringsvilje innebærer å løpe en risiko, og at det er tryggere å se på morsomme videoer av katter på YouTube, forvitrer grunnlaget for en levende demokratisk debatt. Og dette gjelder uavhengig av om denne frykten er rasjonelt begrunnet eller ei. At frykten er plantet som følelse, er problematisk i seg selv.

Les også

Kristina Johansen: «Gjør vår egen frykt det vanskeligere å se unge flyktningers situasjon?»

Les også

Sven Egil Omdal: «Terrorfryktens blomsterkasser»

Les også

Terrorekspert: − Den største trusselen er de som radikaliseres hjemme

Publisert: