Glassjenta-saken – et lærestykke!

KRONIKK: Et snaut år etter den største reportasjen om barnevernet noen sinne er det tid for å oppsummere. Hvor var fagfolkene? Hvor var politikerne? Hvor var tilsynsmyndighetene?

Publisert: Publisert:

Glassjenta «Ida» ser på en av de mange videoreportasjene om henne. Hvordan vil politikere og fagfolk i flere etater følge opp Aftenbladets avsløringer om barnevernet og fylkesmennenes gransking av Glassjenta-saken? Til høyre journalist Thomas Ergo. Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

Jan Storø
Førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, leder av Barnevernpedagogene i Akademikerforbundets ekspertpanel

Det er straks ett år siden Stavanger Aftenblad publiserte historien om den såkalte Glassjenta. Den 64 sider lange saken, som utgjorde en hel seksjon av avisen lørdag 30. januar 2016, slo ned som en bombe i barnevernkretser, i det politiske miljøet og i befolkningen generelt. Her ble en sak om en jente som ble kalt «Ida», presentert i alle sine detaljer. Vi fikk se mange avgjørelser som framsto som tvilsomme, og en saksgang som ikke svarte til den beskyttelsen en rettstat skal gi sine innbyggere. Dessuten, og kanskje viktigst, vi fikk se at en sak som kom galt ut i starten ikke ble fanget opp og «justert» av noen – verken av fagfolkene eller av de aktuelle tilsynsmyndighetene.

Les også

Fra Stortingets talerstol: «Glassjenta-saken viser ikke systemsvikt i barnevernet. Den viser svik satt i system.»

I oktober 2016 samlet barneminister Solveig Horne (Frp) topper fra barnevernet og helsevesenet i oppfølgingen av granskingsrapporten om Glassjenta-saken. Måneden før ble det en times debatt om saken under spørretimen i Stortinget. Aldri har journalistikk om barnevernet fått så stor politisk oppmerksomhet. Foto: Siv Dolmen

Det er tydelig at mange fagfolk hilste artiklene om Glassjenta-saken velkommen – på tross av at en del av kritikken rammet deres egen praksis.

Inn i andre fase

Etter ett år er det på tide å oppsummere. Første fase er over; de ansvarlige har svart, en del tiltak er satt i verk og mange aktører har fått sagt sin mening. Fase to står foran oss. Nå er det på tide å se på hva denne saken bør føre til i framtiden. Hva kan vi gjøre for at vi ikke skal sitte med en ny sak av denne typen om ett år, eller om ti år?

Men først: Hva var det med denne kritikken som gjorde at den har slått så tydelig gjennom? Barnevernet utsettes, som kjent, for mye kritikk. Noe i tradisjonelle medier, og mye i sosiale medier. Svært mye av denne kritikken er dårlig begrunnet. Den handler ofte om rykter og springer ikke sjelden ut fra et syn om at staten ikke bør ha noen som helst rett til å gripe inn i familier. Det er synd, fordi det er viktig at barnevernsystemet kontinuerlig kikkes i kortene.

Her har Stavanger Aftenblad valgt en annen vei. Avisen har gått grundig fram, sett på saksforløpet over tid og dokumentert de hendelsene den beskriver. Dette har gitt resultater, og alle nivåer helt opp til statsråden har engasjert seg i oppryddingen. Noe av det bemerkelsesverdige med avisartiklene om Glassjenta-saken, slik jeg ser det, er at den skarpest formulerte kritikken mot barnevernpraksisen på flere ti-år, også er den som har fått størst gjennomslagskraft.

Ikke minst er det tydelig at mange fagfolk hilste artiklene om Glassjenta-saken velkommen – på tross av at en del av kritikken rammet deres egen praksis. Saken har ført til en utluftning som det har vært behov for i mange år. Denne utluftingen burde de barnevernansatte selv ha tatt ansvaret for.

Vekslende regjeringer med ulik farge har ført denne politikken videre.

Politikerne bør trå forsiktig

Jeg registrerer at den partipolitiske debatten også sneier innom fortellingen om Glassjenta. Det er jeg glad for. Vi går inn i et valgår, og det ville være helt på plass om de politiske sidene av saken ble belyst. Barnevern som valgkamptema har jeg alltid ønsket meg – og savnet.

Men her skal politikere fra alle partier trå forsiktig. De har alle vært med på å gjøre noen av de valgene som har skapt den situasjonen som nå er avdekket. Helt siden Bondevik 2-regjeringen la fram Stortingsmelding nr. 40 (2001/02), der den gikk inn for å bygge ned institusjonene og fremme en familiebasert ideologi for barnevernarbeid, har vekslende regjeringer med ulik farge ført denne politikken videre.

Den har dannet grunnlaget for det institusjonsvesenet som Ida ble flyttet inn i; et system der ungdom ofte er blitt sett som utøvere av (dårlig) atferd, der institusjonsplasser kjøpes og selges som en vare på et marked, og der flytting til institusjon ofte også har betydd å måtte flytte til en annen kant av landet. Man skal ikke mobilisere mye fantasi for å se linjene tilbake til skolehjemmene – ikke minst inndelingen i «mildere» og «strengere» skolehjem for ulike grupper unge. Den som trodde at nedleggelsen av Bastøy og tilsvarende steder på 1960-tallet betydde at vi frigjorde oss fra ideer om å kontrollere «uartig» ungdomsatferd, har ikke fulgt godt nok med.

Les også

Her kan du lese hele reportasjeserien om «Glassjenta»

Les også

Hør hele Glassjenta som podkast

Les også

Helgeintervjuet: Thomas Ergo kan ha endret barnevernet i Norge.

Vi, som samfunn, lot «Ida» oppleve noen formende ungdomsår på en måte ingen av oss vil forsvare.

Journalister gjorde jobben – hvor var alle?

Denne saken går utover barnevernet i snever forstand. Den handler nemlig også om hvordan det norske samfunnet ivaretar en ungdom som kommer på kant med samfunnets hjelpeinstanser. Som en unge jente som har behov for et ivaretagende samfunn, men som samtidig viser det samme samfunnet fingeren. Spørsmålet tvinger seg fram: Har hun da mistet retten til å bli behandlet med respekt? Eller må samfunnet forsøke å se bakenfor hennes atferd og legge opp til en særlig beskyttelse tilpasset hennes situasjon? I denne saken kan det virke som om samfunnets måte å behandle jenta på har forsterket hennes utagering.

Ett av de viktigste spørsmålene vi må stille er om vi kan akseptere at det måtte en pressesatsing helt utenom det vanlige for å stoppe denne praksisen:

• Hvor var fagfolkene i barnevern, skole, psykisk helsevern og så videre som kunne ha fanget opp jenta på et tidlig nok tidspunkt og gitt henne et tilbud uten bruk av tvang?

• Hvorfor samarbeidet de så dårlig, på tvers av etatene?

• Hvor var de nasjonale og lokale politikerne og administrative beslutningstagerne som besluttet det systemet Ida ble offer for?

• Og hvor var tilsynsmyndighetene mens saken utviklet seg fra å være håndterbar til å ikke lenger være det?

Dette er det egentlige lærestykket: Vi, som samfunn, lot «Ida» oppleve noen formende ungdomsår på en måte ingen av oss vil forsvare. Det burde hun ha sluppet.

Etter at «Ida» stakk av fra et akuttsenter i Stavanger sommeren 2014, hentet politiet henne hjemme på Karmøy. Oppgaven ble ikke klokt løst, med makt. Foto: Privat

  • Sentrale kronikker om Glassjenta-saken:
Les også

«Glassjenta» – hva kan vi lære?

Les også

Traumatiske hendelser er enormt skadelige for barn

Les også

Makt- og tvangsbruk er ikke forenlig med et trygt hjem

Les også

For glassbarna kan barnevernet være katastrofe

Les også

Glassjenta viser vei til nødvendige forvaltningsreformer i Norge

Les også

«Dei forsto meg ikkje» - Idas møte med barnevern og helsetjeneste, hva nå?

Les også

Atferdsbegrepet i barnevernet er utdatert, se heller bak det!

  • Noen nyhetssaker om Glassjenta-saken:
Publisert: