Sannhet og forsoning er hensikten med en gransking av Kielland-ulykken

KRONIKK: 36 år etter Kielland-katastrofen må dette perspektivet legges til grunn: Vi søker sannhet og forsoning, ikke rettsoppgjør.

Det er ingen tvil om at den flytende boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret etter at D-leggen, den ene av fem, brakk løs. Men det er kommet nye opplysninger om mulige årsaker som gjør det rett å granske ulykken på nytt, argumenterer Odd Kristian Reme. I årene etter ulykken ledet han Kiellandfondet, som talte overlevende og etterlattes sak.

Debattinnlegg

  • Odd Kristian Reme
    Odd Kristian Reme
    Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Granskningskommisjonen leverte i 1981 viktige bidrag for å forstå hva som skjedde 27. mars 1980, da 123 arbeidere mistet livet da «Alexander L. Kielland»-plattformen kantret, i den største norske industrikatastrofen gjennom tidene. Kommisjonen påviste en langt framskredet sprekk i D6-staget allerede før riggen ble levert av det franske CFEM-verftet i 1976. Kommisjonen påviser kritikkverdige forhold knyttet til norske aktører, herunder Veritas og norske myndighetsorganer. Og den ga sterke og gode anbefalinger om endringer for bedre sikkerhet.

Den nye boka som utgitt ble av Hertervig Forlag denne uka, lanserer i tillegg en rekke nye opplysninger og vitnemål, sammenfatter den franske ekspertkommisjonens funn og presenterer andre teorier og innspill som fyller ut bildet.

Hvis kommisjonen hadde visst om dette – hva ville den gjort?

Funnet, rapportert og forsøkt reparert

La oss anta at plattformsjefen hadde funnet sprekken i D6-staget og rapportert dette inn til rederiet Stavanger Drilling II A/S. Antakelsen er svært godt bevitnet i den nye boka. Hvis den norske kommisjonen hadde visst om dette i 1981, hva ville den gjort? Ville den anmodet politiet om en strafferettslig prosess mot eier eller operatør? Ville den konkludert med at ulykken ikke bare skyldtes en sprekk fra verftet, men også skyldtes grov uaktsomhet fra reder og operatør?

En ny antakelse basert på den nye boka: La oss anta at rederiet hadde besluttet å gjennomføre en provisorisk reparasjon av D6-staget og hadde tatt ombord utstyr og mannskap for å gjøre denne jobben. La oss anta, igjen basert på nye vitnemål og bilder fra 1983, at de brente flere hull i D4-staget, rigget opp en midlertidig sveisestasjon i D- eller E-leggen og at døra inn til E-leggen ble sveist fast i åpen stilling. Hvis kommisjonen hadde visst om dette – hva ville den gjort? Ville den konstatert at kantringen av riggen – som førte til at en ulykke ble til en katastrofe – primært skyldtes uaktsomhet fra reder og operatør? Ville den undersøkt nærmere om en slik ulovlig provisorisk reparasjon nær D-leggen førte til en arbeidsulykke som utløste en eksplosjon i D4-staget?

Kommisjonen var grunnleggende skeptisk til spørsmål og teorier som kom fra andre enn dem selv.

Kommisjonens nedleggelse

Hvorfor lot kommisjonen seg bruke i kampen mot snuing av «Kielland»? I rapporten fra 1981 slår kommisjonen fast et tyvetall steder at ulike spørsmål ikke kunne avklares før etter at riggen var snudd. Likevel gikk leder av kommisjonen offentlig ut og erklærte at kommisjonen ikke ville finne noe. LOs mann, Aksel Kloster, var som kjent uenig, og Phillips Petroleum Norge fikk presset ham ut av kommisjonen. Men hvorfor engasjementet mot snuing? Ble kommisjonen utsatt for press?

Etter at rapporten var levert i april 1981, kan det fastslås at kommisjonen var grunnleggende skeptisk til spørsmål og teorier som kom fra andre enn dem selv. Men hvorfor ikke påvise feil vitenskapelig gjennom faglige undersøkelser? I stedet nedla kommisjonen seg selv få uker etter snuing, etter en intetsigende syv-siders rapport om hva de ikke fant – og heller ikke lette etter, siden det var intet å finne…

Les også

Pål Mitsem om «Kielland»-ulykken: Feilen var at verftets vedlikeholdsmanual ikke ble fulgt

Les også

Reme: «Mitsems kritikk av meg og Kiellandfondet henger rett og slett ikke sammen»

«De aller fleste etterlatte og overlevende opplever at vi ikke har fått svar på mange spørsmål. En granskning vil innebære at en forsøker å finne svar», skriver Odd Kristian Reme. Her ved minnesmerket «Brutt lenke» av Johannes Block Hellum på Smiodden i Kvernevik i Stavanger

Hvorfor granskning?

Kielland-katastrofen er en viktig del av norsk arbeiderhistorie og norsk oljehistorie. Kan norsk arbeiderbevegelse leve med at det står igjen en rekke spørsmål etter vår største industriulykke – uten at vi i det minste prøver å finne ut av disse? En ny granskning vil kunne gi svar på mange av de spørsmålene som ble blokkert og avfeid etter snuingen i 1983 – og de mange nye spørsmålene som nå er reist gjennom boka.

En ny granskning vil etter all sannsynlighet ikke bidra til at noen i dag kan holdes rettslig ansvarlig. Det er helt greit. Heller ikke kan vi forvente at en ny granskning vil føre til konkrete nye tiltak i norsk oljeindustri så lang tid etter. Med ett viktig unntak: Søkelys på en historisk katastrofe vil underbygge og forsterke bevisstheten om dagens sikkerhetsarbeid.

De aller fleste etterlatte og overlevende opplever at vi ikke har fått svar på mange spørsmål. En granskning vil innebære at en forsøker å finne svar. Dette handler om respekt for de som satte livet til, for overlevende som ikke opplever seg hørt – og for gamle og nye generasjoner av etterlatte.

Les også

Krever ny gransking av Kielland-ulykken

Les også

Regjeringen sier nei til ny Kielland-gransking

Les også

Kritisk til at arbeidsministeren avfeier Kielland-granskning

Les også

Oljeveteraner sier nei til ny Kielland-granskning

Les også

- Trenger vi en ny Kielland-granskning?

Åpne høringer først

Jeg mener det er viktig å stille krav til en ny granskning:

  • Uhildet og kompetent ledelse.
  • Etterforskningskompetanse.
  • Ingen parter med økonomiske interesser.
  • Representasjon av fagbevegelse, overlevende / etterlatte og et bredt forskningsmiljø.

Første trinn kan likevel ikke være offentlig granskning besluttet av en uvillig regjering. Første trinn bør være åpne høringer, gjerne i regi av UiS i samarbeid med fagbevegelsen og etterlatte/overlevende.

Sannhet og forsoning

Granskning og etterforskning trenger ikke alltid være knyttet til straff og rettsoppgjør. Nelson Mandelas og det sørafrikanske folkets oppgjør etter apartheid-tida fikk en form der målet ikke var hevn eller straff. Målet var sannhet og forsoning. Enkeltpersoner med ansvar måtte erkjenne og innrømme, men fikk amnesti fra rettsforfølgelse. 36 år etter katastrofen må dette perspektivet legges til grunn: Sannhet og forsoning, ikke straff og rettsoppgjør.

Les også

  1. Han var førstemann ombord på Kielland: – Her er årsaken, den er den samme i dag som den var for 36 år siden

  2. Faren ble aldri funnet etter Kielland-ulykken

  3. Gjorde pappa nok for å hindre Kielland-ulykken?

  4. Kielland-advokat avviser åpning av forliket

  5. Ennå lukkede arkiver gir grunnlag for ny granskning av Kielland-ulykken

  6. - Kielland-arkiv ville trolig gått tapt med den nye arkiv-organiseringen

Publisert:

Kielland-ulykken

  1. – Forventer at den vil være en øyeåpner

  2. «Av alle sider ved Kielland-saken jeg bare ikke kan forstå, er dette den mest ubegripelige»

  3. Vi forventer at Riksrevisjonen gir Stortinget en klar anbefaling om en ny og åpen gransking

  4. – Noe av det som er skrevet om Kielland-ulykken, bør ikke stå uimotsagt

  5. – Overlevende, etterlatte og det norske folk ble ført bak lyset

  6. «Vår plikt å lære av Kielland-ulykken»

  1. Kielland-ulykken
  2. Odd Kristian Reme
  3. ConocoPhillips
  4. Norsk sokkel
  5. Oljebransjen