Vrangforestillingene på lukket avdeling
DEBATT: Er manglende kontakt med virkeligheten et psykiatrisk profesjonskrav?
- Kristian Kise HauglandLandsleder, Mental Helse
- Thea RøstbakkenSentralstyremedlem, Mental Helse Ungdom
Denne artikkelen er over fem år gammel
DebattI sommer har to kronikkforfattere forsøkt å forsvare praksis innen norsk psykisk helsevern fra et faglig perspektiv. De har oppnådd det motsatte av hva de ønsket: De har bekreftet hvor ille det står til.
Psykiatriprofessor Jan Ivar Røssberg hevder i VG blant annet at «de aller fleste som oppsøker psykisk helsevern er fornøyde». Røssbergs uttalelse er uten referanser, og det er derfor vanskelig å etterprøve påstandenes faktisitet. En undersøkelse publisert av Folkehelseinstituttet i 2014 viser imidlertid at Røssberg lever i en verden fullstendig løsrevet fra virkeligheten.
I samme kronikk påstår Røssberg at psykisk helsevern for lengst har «beveget seg bort fra de skrekkscenarier som presenteres» av brukerorganisasjoner.
Når psykiatrisk sykepleier Kathrine B. Larsen presenterer sitt perspektiv i Aftenbladet, og derigjennom beskriver en praksis som, ifølge juristen Marius Storvik er en beskrivelse av systematiske lovbrudd, er selvmålet komplett.
Hun beskriver et regime vi kan kjenne oss igjen i. Praksisen Larsen beskriver er med andre ord høyst reell, og høyst ulovlig.
Virkelighetsforskyvninger
Begge forfattere ser ut til å tro at deres faglige perspektiv og posisjon veier tyngre enn fakta. Larsen drar det hele lengst ved å hevde at hun og hennes meningsfeller er de med erfaring fra innsiden, og som primært bør lyttes til når virkeligheten på institusjonene beskrives. Det ser ut som hun glemmer at det ikke bare er fagarbeideren som opplever en beltelegging. Pasientperspektivet fra samme institusjon som Larsen selv henter sine beskrivelser fra er også i høyeste grad en innsideerfaring:
«Ved innleggelser har jeg vært lagt i belter opptil flere ganger om dagen. Noen ganger helt klart nødvendig, men veldig ofte ubegrunnet og noe som kunne blitt løst på en annen måte. Jeg har kommet med forslag til løsninger for å unngå beltelegging selv, som jeg har bedt om å bli oppført i journalen slik at jeg hadde sluppet beltelegging neste gang jeg ble urolig, men jeg hadde visst ingenting å si, de mente at man ikke skulle «legge til rette» for min utagering. Det har vært noen ganger hvor personalet har lagt meg i belter mens jeg er helt rolig, fordi de av erfaring «regnet med» at jeg kom til å utagere, og mente at det var greit å komme «i forkant» slik at det ikke skulle bli så urolig i avdelingen.»
Larsen beskriver bruk av «forebyggende» beltelegging inntil personalet får «kontroll over situasjonen». Sitatet ovenfor har vi fått fra en tidligere pasient ved Larsens avdeling. Hun beskriver et regime vi kan kjenne oss igjen i. Praksisen Larsen beskriver er med andre ord høyst reell, og høyst ulovlig.
Skjerming/isolasjon
Videre avkrefter Larsen at det i psykiatrien anvendes isolasjon på glattcelleliknende rom, og synes å forveksle skjerming og isolasjon. I 2007 fantes både skjermet avdeling og isolat ved barne- og ungdomspsykiatrisk akuttavdeling ved Ahus, og i 2015 praktiserte man isolering også på voksenpsykiatrisk avdeling ved samme sykehus. Mens begrepet skjerming i Norge brukes som behandlingstiltak, er isolasjon noe ganske annet.
«Jeg har vært på isolat to–tre ganger, en av gangene mens jeg lå i belter. På rommet var det et vindu uten gardiner hvor persiennene var trukket helt for. Det var en seng uten dyne og pute, jeg fikk bare et pledd, og en låst do. Jeg fikk ingen informasjon om hvorfor jeg måtte være der, ikke hvor lenge jeg måtte være der, og ikke mulighet til å snakke med lege.»
Frem til det ble kjent at Stavanger universitetssykehus systematisk brøt psykisk helsevernloven, blant annet ved isolasjon av psykisk syke pasienter, har praksisen vært lite kjent for allmennheten. Fylkesmannen i Rogaland konkluderte i 2015 med følgende utsagn om isolasjonspraksisen ved sykehuset: «[i]solasjon av mennesker med kjent alvorlig psykisk lidelse kan også innebære brudd på forbudet mot tortur […] i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.»
Sannheten er nok heller at dette er virkelighetsforskyvninger som lovmessig oppstår i fravær av et fungerende kontroll- og rettsapparat.
Voldelig runddans
Psykisk syke, tvangsinnlagte mennesker strippes for identitet og vilje. Når alt tas fra deg – selvbestemmelse, verdighet og helse – blir man farlig, for man har ikke mer å miste. Konsekvensen av dette kan være utagering og påfølgende beltelegging, som igjen resulterer i en evig runddans der frykt avler frykt og vold avler vold.
Alt i alt har Røssberg og Larsen så problematiske uttalelser i sine respektive kronikker at vi undres om vrangforestillinger er et slags profesjonskrav. Sannheten er nok heller at dette er virkelighetsforskyvninger som lovmessig oppstår i fravær av et fungerende kontroll- og rettsapparat.
- Kristian Kise Haugland gikk av som landsleder i Mental Helse høsten 2018. Red.mrk.
Kathrine B. Larsen: «Lytt til oss med erfaring fra innsiden!»
Marius Storvik: «...endelig et ansattperspektiv. Det er trist at kronikken beskriver systematisk lovbrudd.»
