To gode madlagutter

KRONIKK: Kristen Høyer Mathiassen (H) på Madla vil ikke ha tre nybygg i egen bydel fordi de er for dominerende og kan øke trafikken. John Peter Hernes (H) utsatte et prøveprosjekt for enveiskjøring i Pedersgata, selv om tusenvis av nye boliger i øst har ført til et alarmerende behov for å redusere trafikken.

Publisert:

John Peter Hernes (t.v.) og Kristen Høyer Mathiassen, begge sentrale politikere i Stavanger Høyre, mener kanskje at innvendinger fra naboene deres på Madla er mer verdt enn innvendinger fra folk i andre bydeler, som Storhaug, Hillevåg og Tasta? Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

Kristin Hoffmann
Journalist og forfatter, Stavanger

Før fortsettelsen, la oss gå noen år tilbake i tid: «Jeg synes det er kjempebra», utbryter en begeistret Kristen Høyer Mathiassen. «Vi må utnytte arealet bedre og ikke være redde for å gå i høyden.»

Foranledningen er partikollega John Peter Hernes’ uttalelse til Aftenbladet lørdag 18. februar 2012. Hernes har – under tittelen «Plassmangel finnes kun i hodene» – sagt at vi må bygge høyere og tettere i Stavanger. Ikke bare fem etasjer her og der, men også virkelig høyt, 25 etasjer, slår han fast overfor avisa.

«Vi er alltid enige. Vi er to gode Madlagutter, vet du.»

Det er altså dette utspillet Kristen Høyer Mathiassen følger opp. Han er på dette tidspunktet leder av Høyres gruppe i kommunalstyret for byutvikling (KBU), og han har nylig rykket opp til fungerende leder av KBU. Han liker godt det John Peter Hernes sier. Og han stopper ikke der når han lar seg intervjue om høyhus i Aftenbladet 23. februar samme år. Han trør enda litt hardere på gassen. Han sier at han ikke har noen begrensninger (til byggehøyde; min tilføyelse) i det hele tatt. «Jeg har ingen begrensninger hvis det trafikale rundt kan løses, da er det bare å gå i høyden», understreker han. «Vi er alltid enige. Vi er to gode Madlagutter, vet du», legger han til.

Mygg

I dag er Kristen Høyer Mathiassen, sammen med et enstemmig Madla bydelsutvalg, og et større antall naboer, svært kritisk til TPG Homes foreslåtte nybygg i Snorres gate 30, vel 250 meter fra Møllebukta. De er kritiske til tross for at byggene må karakteriseres som mygg, sammenlignet med det meste som er blitt bygget nytt i Stavanger de siste tiårene.

De lar seg heller ikke mildne av at nybyggene ikke er planlagt for kreti eller pleti, men skal bli leilighetsenheter med prislapper på mellom 12 og 17 millioner kroner. Det er med andre ord ingen tvil om hvem de protesterende beboerne vil få som naboer, om byggene blir realisert, og at tilskuddet heller ikke vil røre opp i noens sosiokulturelle profil, eller bydelens topprangering på levekårsundersøkelsene.

«Vi trenger flere boliger og må gjøre alt vi kan for å få det til.»

Fokus på det positive

Nybyggene det er snakk om, vil få en makshøyde på 10-11 meter, ifølge toppene i kommunalavdeling for byutvikling. Det er altså dette Høyer Mathiassen og Madla bydelsutvalg beskriver som høye, dominerende, skjemmende og fremmedartede i villabebyggelsen.

I forslaget fra Høyer Mathiassen (H) skal området bevare sitt særpreg med villaer og store tomter. På Madla skal altså sola nå ned. Frykt for økt trafikk i smågatene er også et argument for at politikerne skal stemme imot. I 2012 sa imidlertid Høyer Mathiassen følgende, og det må det være lov å minne om nå: «Jeg er klar over at høye hus kan gi skygge og trekk. Men hvis vi skal krisemaksimere det som kan blir problemer... Nei, jeg ønsker å fokusere på det positive. Vi trenger flere boliger og må gjøre alt vi kan for å få det til

Jeg tipper at kronargumentet er at fortetting er avgjørende for å få plass til alle, men at det skal skje andre steder.

Er noens innvendinger mer verdt?

«Alt vi kan for å få det til» er vel å ta for hardt i, i dette tilfellet. For trafikkens vedkommende, som vi nå husker at Høyer Mathiassen framholdt som noe av det viktigste i spørsmålet om å gå i høyden, påpeker administrasjonen attpåtil at det ville blitt dårligere om det ble bygget eneboliger. «Konsekvensen for trafikksikkerheten på skoleveien blir verre ved deling og bygging av småhus, da hver tomt kan ha egen avkjørsel,» forklarer fagfolkene.

Jeg tipper at kronargumentet er at fortetting er avgjørende for å få plass til alle, men at det skal skje andre steder, i såkalt utvalgte fortettingsområder, i Stavanger Øst, i Hillevåg, mellom trehus på Tasta, langs bybåndet og hvor enn det er mulig å gjøre det trangere og mørkere, uten for mange protester. Hensynet til den gamle trehusbebyggelsen på Storhaug har ikke vært viktigere enn at muren langs strandsonen har endret hele landskapstablåer. Er innvendingene fra Madla-naboene mer verdt?


Bak de nyere høye bygningene sør for Bybrua, på Storhaug-siden, ligger de gamle trehusene, men dem ser en ikke lenger fra sjøen. De er murt inne. Foto: Sten Solberg

Les også

Kunne dette skjedd på Eiganes?


Tusenvis av nye boliger

Trafikkøkning har også folk måttet tåle. Flere tusen nye boliger i Østre bydel uten tilstrekkelig planlagt infrastruktur. Det har også medført økt bilbruk på omkringliggende veinett, så som i Ryfylkegata og i Pedersgata. Men hvorfor kjenner jeg meg ikke trygg på at politikerne ser like alvorstynget på det? Skepsis fra næringsdrivende i Pedersgata var det som skulle til for at Høyre og John Peter Hernes sørget for å få utsatt prøveprosjektet med sykkelvei og enveiskjøring. Men hvorfor skal beboerne i og i nærheten av Pedersgata måtte fortsette å leve med den trafikkforurensningen som næringshensynet medfører?

Bedre svar på dette spørsmålet – og mange flere – vil forhåpentligvis komme fra noen andre enn to gode madlagutter.

Les også

Naboer kjemper mot luksusboliger på Madla

Les også

Tommelen opp for Madla-luksus

Les også

Sykkelprosjektet i Pedersgata utsatt

Les også

Plutselig ble Pedersgata sykkelgate

Les også

Debatt: «Pedersgata fungerer ikke for syklende»


Les Sven Egil Omdals beretning om hvordan det var å vokse opp som fattig midt i Stavangers hjerte:

«Ongane i gadå», eller rettere sagt på Sølvberget, en gang på slutten av 1940-tallet eller begynnelsen av 1950-tallet. For noen av familiene i området var de økonomiske vilkårene langt fra lette på denne tiden. Foto: Ukjent

«Verst var det selvsagt at alle kunne se at det var skolens ski jeg stavret meg frem på. De kunne like gjerne vært stemplet «fattig». Strekkbukse og anorakk var også utenfor familieøkonomiens rekkevidde, så det ble til at jeg stilte i de samme klærne som jeg brukte på skolen. At jeg heller ikke hadde tilgang på noen form for skismøring, gjorde selvsagt ikke opplevelsen bedre. Ikke framdriften heller.»

Publisert: