De som vil ha steiner på stolper, har ikke Jæren i blodet

TURISTVEI: Jeg var litt lunken til utsikten mot havet da jeg kom til Hårr som ung kvinne. Kielland hadde rett da han skrev at Jæren er for viderekomne. De som vil sette steiner på stolper, er nybegynnere som jeg en gang var, og de må ikke få viljen sin.

Publisert: Publisert:

Den foreslåtte «steinparken» fremstår som en støysender eller forurensende innslag på denne jarekanten av landet vårt., skriver innsenderen om planene for rasteplassen på Hårr. Foto: Geir Sveen

Debattinnlegg

  • Anne-Sofie Haarr
    Vigrestad

Det var på Hårr i grålysningen i desember i 1967. Min kommende svigerfar pekte ut mot Kvassheim: «Er det ikkje flott?» Jeg motsa ham ikke, men kjente ingen begeistring. Gamle tante Anna så strandsteinene i grått, brunt og grønt en skyet høstdag, og utbrøt: «For en symfoni!». Jeg tenkt hun tok for hardt i.

Hva skjer med rasteplassen?

Å bo så nær det store havet, var litt skremmende til å begynne med.
Alexander L. Kielland har sagt: «En klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne.» Jeg trengte litt tid. Nå ser også jeg hvor vakkert det er her, – fargene, lyset, lyden av vind og hav, – aldri kjedelig. Naturkreftene kjennes på kroppen.

I juni så vi i avisen at rasteplassen nedenfor oss, skulle fikses opp. Men vi forsto ikke ideen. Jærbuen har i generasjoner RYDDET stein. Nå skulle stein SPRES UTOVER! Settes på stylter. At vi ikke hadde kommet på dette før? Vi forsto snart at dette faktisk var ramme alvor. Planene var kommet langt i det stille. Reaksjonene har vært mange, men ganske enstemmige. Dette må ikke skje!

Nylig lå sakspapirene på nettet. Utvalget for tekniske saker og næring skal ha møte 24. september. De kan stoppe prosessen. Avisene har siste uka vist skisser der prosjektet med utplasserte steiner virker mindre avskrekkende enn opprinnelig. Skuffelsen var stor da jeg så at alle steinene fortsatt er med, unntatt en. Litt redusert høyde, men de er fremdeles altfor ruvende og ikke tilstrekkelig tilpasset omgivelsene.

De er som jeg var

De har ikke hørt oss! De har ikke forstått. Jeg leste nettopp om ideen bak de i utplasserte steinene og fikk en a-ha opplevelse. Å komme nordfra og kjøre over Tvihauane og se havet med den lange strandlinja, er spektakulært for oss som har blitt glad i Jæren. De som har kommet på steinene på rasteplassen, mener sjåførene trenger noe ekstra å se på.

Steinene skal øke oppmerksomheten og fri oss fra sløvheten og trettheten kjøring kan føre til. Jeg blir lei meg. De som skriver slikt har ikke oppdaget hvor flott det er å kjøre denne veistrekningen nær havet. De vil finne på noe som gjør det mindre ensformig enn en vid horisont, og mener det er bedre for oss at utsikten hogges opp, bit for bit mellom steinene.

De som hadde ideen med kampesteinene er der jeg var da jeg som ganske ung kom til Jæren fra Østlandet! Jeg var nybegynner og ikke blant de viderekomne, som Kielland skriver om. Jeg forsto ikke Jæren, jeg trengte mer tid.

Steinparken er støy

Den høye himmelen, hav så langt øyet ser og steinene som har ligget der urørt siden siste istid, har en styrke i seg. Det ekte, det uberørte, det usminkede er verneverdig. Konkurrerende tiltak installert av oss, vil bli som puslingers puslespill hvis det ikke underordner seg i respekt det som har vært der siden landet steg av hav.

Den foreslåtte «steinparken» fremstår som en støysender eller forurensende innslag på denne jarekanten av landet vårt. Vi har ikke nådd inn til Turistveg Jæren, fordi vi har forskjellig ståsted. Vi opplever Jæren ulikt. Spørsmålet er om folk som holder til andre steder, skal styre vår oppfatning av hva som betyr noe for oss på Jæren? Hva er vårt arvesølv? Noen spør om ikke prosessen har kommet for langt. Den har ikke det hvis vi fortsatt tror at vi har demokrati her i landet.

Torsdag er testen

Da den nye traseen for Rv 44 skulle legges vest for klyngetunet på Hårr på 60-tallet, kjempet svigerfar, Lauritz Haarr, for at gården hans ikke skulle bli delt opp i to håpløse trekanter. Han argumenterte for at veien måtte bli lagt lenger vest, nærmere strandsteinene. Vegvesenet ville beskytte bilene fra saltråket. En dag kom en mann og begynte å markere med stikker hvor den nye veien skulle gå. Svigerfar ringte straks Peter Molaug som satt på tinget. Det endte med at mannen med stikkene dro tilbake og veien ble lagt der den er i dag. Rasteplassens fantastiske plassering hadde vi gått glipp av hvis Vegvesenet hadde fått sin vilje.

På torsdag kommer testen. Vi lar oss ikke bestikke med gaver fra noen som vil hjelpe oss til å se at vi trenger noe mer? Gjør vi vel? Det er nok med Hårr naturell. Skaperverket trenger ikke hjelp!

Vi forsto ikke ideen. Jærbuen har i generasjoner RYDDET stein. Nå skulle stein SPRES UTOVER! Settes på stylter.
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  2. Marte (20) sa opp jobben og flyttet hjem for å pleie sin alvorlig syke pappa. Det fraråder Stavanger kommune

  3. Lervigs nye utestad tar natte­søvnen frå naboar: – Vil sjå på skjenke­reglane

  4. Sangene visste at hun skulle skilles før hun visste det selv

  5. Fire blind­passasjerer levde bak roret på norsk olje­tanker i ti dager

  6. Bli med inn i Bent Høie og Dag Terje Solvangs atrium­hus: – Vi kan ikke komme oss fort nok hjem

  1. Jæren
  2. Turistveg Jæren