Jo, kirken er rett sted for samtale

Jostein Ådna, professor i teologi ved Misjonshøgskolen, mener at kirken ikke er det rette stedet for en dialog mellom en prest og et medium. Jeg vil forklare hvorfor jeg mener det var både riktig og viktig å åpne kirken på denne måten.

Publisert:

Silje Trym Mathiassen.

Debattinnlegg

Silje Trym Mathiassen
Dialogprest, Kirkelig dialogsenter
svp://100562

Jostein Ådnas innlegg:

Les også

Kirken ikke rett sted

Religionsdialog handler om gjensidige relasjoner. Kirken blir invitert på alternativmesse, og kirken inviterer tilbake. Denne dialoggudstjenesten var altså en del av dette arbeidet. Vi ønsket å vise at kirken vil snakke om det mennesker er opptatt av. Jeg hadde samtaler med mennesker på kirkekaffen etterpå som rørte meg dypt og som bekreftet min intensjon med å ha det i en høymesse. Noen fortalte at de aldri i hele sitt liv hadde vært på en gudstjeneste, andre sa at de ante ikke at det kunne være så vakkert i en gudstjeneste, og da mente de salmene, orgelspillet, liturgien, bønnene, selve kirkerommet. De fortalte med ærbødighet om en hellig opplevelse som de aldri hadde trodd de skulle komme til å erfare i en kirke.

Rom i kirken?

Jeg møtte mennesker som spurte om de kunne få komme igjen, mennesker som spurte om det var rom for dem i kirken. Jeg snakket med selverklærte medium som stengte standen sin på alternativmessen denne søndagen for å delta på gudstjenesten. Vi kunne selvsagt ha invitert til et møte med dialog på et bydelshus, og de ville sikkert ha kommet dit. Men da hadde ikke kirken kunnet få vise dem hva vi er, hvem vi er, hva vi gjør, hvordan vi feirer gudstjeneste. Og det var det jeg som dialogprest ønsket å gi disse menneskene. Det er derfor overraskende at en ansatt ved en misjonshøyskole ikke kan se det misjonale aspekt ved å åpne kirken på denne måten.

Vi hadde heller ikke noen form for dødekontakt i gudstjenesten. Vi bare snakket om det.

Men det var ikke bare disse «alternative» menneskene vi laget en slik gudstjeneste for. Menighetens faste kjerne var der også. De var informert om at dette ville bli en gudstjeneste med et spesielt innslag og hadde muligheten til å gå i en annen kirke denne søndagen. Men de kom. For menneskene i St. Petri menighet er rause og inkluderende mennesker. En slik gudstjeneste kunne kanskje ikke funnet sted i en hvilken som helst kirke. Men St. Petri er en kirke med lave terskler, høy dør og vid port. En kirke der vi ønsker alle mennesker velkommen.

Uforståelig

Ådna mener at jeg bruker teksten fra Lukas 9 ( versene 28-36 ) til å legitimere aktiv kontakt med døde, og mener det er uholdbart. Jeg er helt enig med han i at det ville vært uholdbart. Men jeg bruker ikke teksten slik. Jeg bruker denne teksten til å vise to forskjellige former for kontakt med døde.

Ådna tolker et utsagn som om jeg ber til en død Jesus. Jeg sier riktignok at jeg ber til en som døde for 2000 år siden. Men setningen jeg sier like etterpå inneholder jo hele evangeliets kraft: «Jeg tror nemlig han lever.» Hvordan Ådna da kan tillegge meg tolkninger om at jeg bruker dette til å alminneliggjøre kontakt med døde, er uforståelig for meg.

Avslutningsvis sier Ådna at dødekontakt ikke har noen berettigelse i en gudstjeneste. Jeg er helt enig med ham. Vi hadde heller ikke noen form for dødekontakt i gudstjenesten. Vi bare snakket om det.

Les også:

(her kan du også se opptak av samtalen i St. Petri om dødekontakt)

svp://100563svp://100562
Publisert: