Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje

DEBATT: Samfunnssikkerhet er vår tradisjon. Tiden er ikke inne til å peke på hvor vi er mest sårbare. Det er å peke på hvor vi er sterke.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Før vi ser nærmere på veien videre er tiden inne til å se bakover. I 1999 oppnevnte Regjeringen et offentlig utvalg for å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap – ledet av Kåre Willoch. NOU-en «Et sårbart samfunn – Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet» som ble lagt frem i år 2000, har ikke uten grunn vært pensum på studier innen samfunnssikkerhet og beredskap siden.

Strategisk plasserte blomsterpotter

Ledere over hele landet har siden pliktskyldig fylt ut risiko og sårbarhetsanalyser, for etter beste evne å vurdere sannsynligheten for at noe uventet skulle skje. Samtidig referer utvalget til Aristoteles innledningsvis i utredningen. Det er nemlig sannsynlig at noe usannsynlig vil skje. I utredningen ble det presentert et bilde av et samfunn – åpent og sårbart med funksjoner som knytter bedrifter, virksomheter og enkeltmennesker sammen. Siden har pendelen svingt mellom oppmerksomhet på de uønskede – til de villede handlingene. 22 juli var det foreløpige punktum innen oppmerksomhet på sikkerhet mot ondsinnede handlinger, samtidig som hendelser etter dette har forskjøvet sikkerhetsblikket til selv den søvnigste småby.

Strategiske plasserte blomsterpotter har sikret byrom mot kjøretøy, selv om de færreste av oss har forstått hensikten bak tiltakene. Når vi nå går inn i oktober er det andre villede handlinger vi konsentrerer oss om, der vi nå ser effekten av det tettvevde samfunnet der ondsinnede koder plasseres i systemene gjennom de inngangsporter som finnes. I det siste har vi sett flere diskusjoner rettet mot helse, miljø og sikkerhet, kontra sikring av våre verdier mot målrettede angrep. Det gir like lite mening som å kritisere NOU-en til Willoch for å legge for mye vekt på vurdering av sårbarhet. Betyr det at vi ikke har blikket på de usannsynlige hendelsene, som nå stadig flere tenker på?

I 1986 etablerte den daværende Regjeringen Willoch en styrke i norsk politi, som i dag er en sentral – og forutseende del av vår beredskap. Med bruk av Utrykningsenheter (UEH) – rekruttert fra ordinære tjenestepersoner i politiet, skulle russiske Spetsnaz-soldater møtes av lokalkjent spesialtrent personell da de ble sluppet ned over norske byer. Som vi i dag vet var motstand mot denne type angrep sentral for den Ukrainske motstanden de første dagene i Kiev.

Vi har lært av tidligere kriser

Vi er forutseende og mer robuste enn vi skulle tro. Gjennom pandemien har vi vist samhold, tilbakeholdenhet og styrke. Det store spørsmålet er hvordan vi går videre? 22 juli viste behov for økt samvirke – og tydeligere rammer for bistand til politiet fra Forsvaret. Nå er lokalkjente ressurser fra Heimevernet til stede for å bistå med sikring av kritisk infrastruktur, og slik sikrer vi et Europa i energikrise. De færreste hadde sett for seg de langtrekkende konsekvensene av pandemien, som nå gjør nytte som springbrett for økt geopolitisk uro.

Vi står midt i en perfekt storm som er enkel å utnytte. Det viser sårbarhet, fysisk og digitalt. I oktober setter derfor virksomheter over hele landet søkelyset på beskyttelse mot virtuelle trusler. Fagmiljøene som tidligere var lukket, åpner i dag opp og deler sin kompetanse. Utfordringen med sikkerhet – så vi tydelig det året utredningen som er rammen for dette innlegget, ble publisert. For hva kunne komme til å skje når 1999 ble år 2000? For mange virksomheter var det sist de satt krisestab, før pandemien. Datasystemene stanset ikke opp. Det gikk bra, den gangen og. Samtidig gjorde øvelsen med å etablere krisestab mot en ukjent trussel oss bedre rustet mot senere kriser.

Ikke bare tenk på det tenkelige

Vi må løfte frem det usannsynlige. En utfordring vi alle kan være enige om, er at dersom vi kun legger den risikoen vi kjenner til grunn som dimensjonerende faktorer for vår beredskap, blir vi sårbare. En driver som vil påvirke virksomheters sikkerhetsfokus, er teknologi, der momenter som øker kompleksitet og mulig sårbarhet i årene som kommer, kan være: skybaserte tjenester, kunstig intelligens (AI), tingenes internett (IoT), robotisering og autonome systemer, romteknologi og rombaserte tjenester, kvanteteknologier, samt syntetisk biologi og bioteknologi, additiv tilvirkning, blokkjeder og sensorer, herunder droner. Et paradoks er at kompleksiteten ser ut til å øke, slik at vi i dag på mange måter må legge planer for en fremtid som hurtig endrer seg, og som vi ikke kjenner konsekvensene av i dag. Vi må derfor fortsette å løfte frem det usannsynlige.