Er det en diagnose å ha opplevd en pandemi?

DEBATT: Hvilken bevissthet har vi rundt disse barna som levde isolert fra venner, utvidet familie, skole, fritidstilbud og alle andre arenaer der barn utforsker grenser, finner løsninger og får erfaringer på godt og vondt.

«Samfunnet trenger en bredere toleranse og forståelse for covid-barna», skriver Gunn-Britt Westerheim.
  • Gunn-Britt Westerheim
    Gunn-Britt Westerheim
    Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I to år fikk barn og unge høre at det å treffe andre var farlig, i større eller mindre grad. Det var ikke lov å klemme besteforeldre. Ikke lov å reise på hytta. Det var ikke lov å ta på andre sine pulter når det endelig ble lov å gå på skolen igjen. Barn lærte at de kunne bli drapsmenn dersom de gikk på besøk. Har vi glemt alt dette nå?

Dele refleksjoner

Jeg er behandler og sitter i inntaksteamet ved BUP her i Stavanger. Dette innlegget skal ikke være nok et innlegg om arbeidspress, manglende behandlere, lange ventelister eller sparetiltak. Jeg har bare lyst å dele noen refleksjoner fra et barneperspektiv fra årene med pandemi.

Det har seg nemlig sånn at disse barna som ble frarøvet viktige faser i livet, nå henvises inn til oss med spørsmål om alt fra ADHD, autisme, depresjon og angst. Det beskrives vansker med konsentrasjon, uro, frykt, manglende sosialforståelse og en atferd som skiller seg ut fra mengden. Noen får avslag, de fleste blir tatt inn.

Vi vet ikke nok om den kognitive og emosjonelle påvirkningen pandemien har hatt på barns utvikling.

Det som til stadighet overrasker meg er at det sjeldent reflekteres fra foreldre, henviser eller skole at pandemien kan ha hatt en medvirkende årsak. Dette så vi mer i henvisningene kort tid etter samfunnet åpnet opp, men hvilken bevissthet har vi rundt disse barna som levde isolert fra venner, utvidet familie, skole, fritidstilbud og alle andre arenaer der barn utforsker grenser, finner løsninger og får erfaringer på godt og vondt.

Håndsprit og kohorter

Har vi glemt at seks år gamle barn ble satt til å lære skolefag hjemme i egen stue med foresatte som lærere? Eller at barn som skulle startet i barnehagen å lære seg de sosiale spillereglene ble møtt med håndsprit, kohorter, sperrebånd og panikk ved snue. Vi vet ikke nok om den kognitive og emosjonelle påvirkningen pandemien har hatt på barns utvikling. Hvor lang tid skal vi gi et barn å venne seg til hverdagen?

Hverdagen er for mange barn fortsatt rar, uvant og kanskje til og med skummel. Barn som egentlig skulle lære seg å lytte, lese, lydere, øve på bokstaver, rekke opp hånden, ta hensyn til andre, de satt flere timer foran en PC, før de lukket den og satt seg på en Ipad, en mobil eller en tv. Jeg er sikker på at skjermtiden til barn og unge (og voksne) under pandemien lå pinlig høyt oppe for de fleste av oss.

Voksne forstår hvorfor

Vi voksne forstår at nå som hverdagen er tilbake, krever det litt ekstra av oss. Det merkes gjerne ved at vi ikke er like glade i bråkete pauser, folkemengder og håndhilsing som vi gjerne var før, men voksne forstår hvorfor. Samtidig forventer samfunnet at barna på rekordtid skal kunne skru på en slags knapp som legger en demper på hjernens lærte erfaringer gjennom pandemien. Den har nemlig kjørt på heftig dopamin rus. Skjerm gir umiddelbar tilfredsstillelse. Den bidrar til at hjernen får dekket de fleste typer behov innen få minutter. En niåring går nå i 4. klasse. Det vil si at pandemien stoppet mye av den naturlige sosiale utviklingen deres i 2. klasse. Jeg er ikke lærer, så jeg tør ikke uttale meg om hvilke læremål en 2.-klassing skal ha lært seg i første semester. Jeg våger meg likevel til å tro regler og rammer i skolehverdagen er fortsatt i en prosess.

12. mars stengte Norge ned. Nå var det alvor. Isoler deg eller bli drapsmann. Vi tømte butikkene. Vi kjeftet på små barnehender som ikke ble vasket skikkelig. Vi puttet grusomme pinner i nesa. Kjernefamilien var sammen, men foresatte som vanligvis står for oppdragelsen, hadde nå alle typer ulike roller, i tillegg til foreldrerollen. Hva med barna våre da? De måtte også inn i nye roller. Rettere sagt, de måtte finne sine roller på nytt, for alle de rollene et barn vanligvis skal ha, var ikke lov. Forbudt var det faktisk.

Skylder våre barn

Samfunnet trenger en bredere toleranse og forståelse for covid-barna. De mistet nemlig viktige milepæler i livene sine. Heldigvis har barn en unik evne til å tilpasse seg endringer. Vi må bare ikke glemme at dette er de samme barna opplevde så store inngripen at vår statsminister i 2020 refererte til 2. verdenskrig når tiltakene ble iverksatt.

Vi skylder våre barn å ha pandemien med oss i vår forståelse av dem. De er tross alt lært opp til at isolering, avstand (og skjerm) var det beste, tryggeste og eneste lovlige.

Publisert: