Jeg er skeptisk til all konkurransen folkekirkemenigheten møter

DEBATT: I de senere år har stadig flere bedehus åpnet opp for gudstjenestefeiring med dåp og nattverd. Jeg er ikke udelt glad for denne utviklingen.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I flere norske byer har de ti de siste årene bedehusene åpnet opp for
gudstjenestefeiring med dåp og nattverd. Tidligere markerte en del kristne lekmannsorganisasjoner sin selvstendighet fra den offisielle kirken. Man sa at man ville være i kirken, men ikke under kirken.

Før var idealet at man gikk i kirken søndag formiddag og på bedehuset søndag kveld. Nå vil det være nok å gå på bedehuset. Dette er ingen stor nyhet og langt fra noen revolusjon, men det er utvilsomt en kursendring vi bør merke
oss.

Som gammel prest burde jeg vel glede meg over at legmannsbevegelsen blir mer «kirkelig». For ikke alle i legmannsbevegelsen har hatt syn for gudstjeneste og nattverd. Men nyordningen kan også tolkes motsatt, nemlig at
lekmannsbevegelsen ikke har tiltro til de vanlige folkekirkemenigheter. Prestene er ikke bibeltro og kirken har etter hvert blitt for åpen. Mange menigheter har en radikal profil som konservative kristne ikke kan godta.

En vanlig norsk folkekirkemenighet må omfatte alle døpte som bor
innenfor et visst geografisk område. Slik har det vært hittil. Denne
bredden er menighetens styrke. Her har ingen retning monopol. Her er
det også rom både for de tvilende og alle som er underveis. Ting kan også tyde på at menighetene på sin side mer og mer utvikler seg til foreninger.

Og det gjør menigheten hvis den gir opp tanken om at alle døpte innenfor menighetens geografi tilhører menigheten. En menighet er nemlig ikke bare den aktive, indre kjerne. For meg er det viktig å holde fast ved at menigheten nettopp er alle døpte innenfor et geografisk område. Menigheten må slett ikke oppfattes som én kirkepolitisk gruppering. Det fine med en folkekirkemenighet er at den ikke er ensartet, ikke strømlinjeformet. Den er et konglomerat av ulike mennesker. Derfor liker jeg dårlig at en forening blir menighet som på mange måter konkurrerer med folkekirkemenigheten.