Historien gjentar seg – igjen

KRONIKK: Kunstneren Bruno Krauskopf flyktet ikke fra bomber og granater. Men før, under og etter andre verdenskrig opplevde han å bli sett på som en fiende på begge sider i krigen.

Bruno Krauskopf – «den tyske jærmaleren»: Motiv fra Lofoten (1937), selvportrett (1930) og portrettfoto.
  • Svein Westlye
    Svein Westlye
    Sandnes
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er hjerteskjærende å se hvordan Russlands krigføring rammer sivile uskyldige i Ukraina. Dette er alle krigers stygge ansikt, historien som gjentar seg: Krig rammer uskyldige.

Dessverre har vi opp gjennom historien gang på gang sett dette. Det skjedde i stor skala under første verdenskrig (1914–1918), da millioner av uskyldige menneskeliv gikk tapt. Tidligere hadde de fleste kriger blitt utkjempet på slagmarken, mellom stridende styrker. Så, om mulig enda verre, gikk Hitlers brutale krigføring i andre verdenskrig ut over liv og helse til enda flere uskyldige sivile.

«Entartete Kunst»

I disse skjebnesvangre dagene for Ukraina og hele Europa har jeg tenkt en hel del på hvordan også Krauskopf uskyldig ble rammet av krig. Han ble faktisk et dobbelt uskyldig offer: Først i eget hjemland av Hitler, deretter i 1948 utvist fra Norge bare fordi han var tysk statsborger.

Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, og modernistisk kunst ble stemplet som «entartete Kunst» (degenerert/utartet kunst). Makthaverne forlangte at alle tyske museer skulle renses for slik uønsket skamkunst, og bildene til ekspresjonistiske kunstnere ble fjernet fra Nasjonalgalleriet i Berlin og fra andre samlinger. Begrunnelsen for denne sensuren var at bildene var nedbrytende. Flere kunstnere ble også fengslet, mange flyktet fra Tyskland.

Én av disse var Bruno Krauskopf (1892–1960). Hans bilder falt ikke i smak hos nazistene, de ble enten beslaglagt eller ødelagt. Under slike forhold, med kunstnerisk diktat, kunne ekspresjonisten Krauskopf ikke leve, og det endte med at han i 1933 dro fra Tyskland til Norge og slo seg ned på Ogna på Jæren.

Bare fordi han var tysk

I disse skjebnesvangre dagene for Ukraina og hele Europa har jeg tenkt en hel del på hvordan også Krauskopf uskyldig ble rammet av krig. Han ble faktisk et dobbelt uskyldig offer: Først i eget hjemland av Hitler, deretter i 1948 utvist fra Norge bare fordi han var tysk statsborger.

Sist høst skrev jeg biografien «Bruno Krauskopf – Et fargerikt kunstnerliv». Min konklusjon er at han ble dårlig behandlet ved krigens slutt. Blant annet ble han kort tid etter freden fengslet i to måneder i en leir på Hovedøya i Oslo. Krauskopf ble svært skuffet over å bli behandlet som en kriminell.

Noen få dager etter kapitulasjonen i 1945 ble Krauskopf pågrepet av landssvikpolitiet, mistenkt for å være spion. Inventar i hytta ble ødelagt, og malerier lå spredt igjen utover plenen. Bilen hans, en flott Mercedes, ble også konfiskert, ifølge barnebarnet Svein Kristiansen. Han ble senere fortalt at politimesterens sønn ble observert kjørende i morfarens bil.

For å administrere rettsoppgjøret i Norge etter krigen ble det opprettet et statlig apparat som ble kalt Direktoratet for fiendtlig eiendom. Da landssvikpolitiet beslagla malerier, handlet de helt i tråd med retningslinjene fra dette direktoratet. En person med tysk statsborgerskap ble sett på som fienden; han skulle straffes og utvises.

Selv om Krauskopf ble løslatt fra fengselet sommeren 1945, betydde ikke det at han kunne føle seg fri og renvasket. Landssvikpolitiet etterforsket spionmistankene mot ham hele høsten og vinteren 1945–1946, men saken ble henlagt den 15. februar 1946 fordi spionmistanken ikke kunne bevises.

Etter dette saksøkte Krauskopf den norske stat i mars 1948 og forlangte erstatning og beslaglagte malerier tilbake. Da dommen falt i Stavanger byrett, ble Norge frikjent for å betale erstatning til Krauskopf, men han slapp å betale saksomkostninger.

Bruno Krauskopf ble utestengt i Norge, slik uskyldige russiske barn nå blir fra Norway Cup i fotball.

«Sømmer seg dårlig»

Selv om det i årene etter krigen fortsatt heftet en del tvil og mistanke om Krauskopfs handlinger og oppførsel under krigen, fikk han 15. mars 1948 også massiv støtte i en lederartikkel i Stavanger Aftenblad, under fungerende redaktør Per Thomsen. Aftenbladet var svært indignert over behandlingen Krauskopf fikk i norsk rettsvesen:

«Hvis det kan påvises at Krauskopf har handlet i strid med norske interesser, så still ham for retten og la ham ta sitt ansvar for dette. Men når det ikke har lyktes å finne et eneste bevis eller holdepunkt for en slik påstand, så sømmer det seg dårlig å nytte seg av den tilfeldighet at Krauskopf var for seint ute til å få norsk statsborgerskap før muligheten ble stengt i 1939. Krauskopf kom til Norge i 1933, da så mange flyktet for Hitler, og ingen har kunnet påvise at han ikke taler sant når han hevder at han alltid har vært antinazist».

Det hører med til historien at Krauskopf var svært nær ved å kunne bli norsk statsborger. Det ble krevd sju års botid i Norge for utlendinger som søkte om norsk statsborgerskap. Krauskopf manglet bare tre måneder. Det er grunn til å tro at han som norsk borger ville fått en bedre behandling under og etter krigen.

Men nå følte han seg ferdig med Norge og dro i november 1948 til et nytt liv i New York.

Bruno Krauskopfs skjebne har mange fellestrekk med mange andres som i årenes løp har blitt uskyldige ofre for krigshandlinger. Han opplevde den samme utestengningen som dagens russiske idrettsutøvere nå rammes av, inkludert uskyldige russiske barn som blir nektet å delta i Norway Cup i fotball.

Men mye mer grusomt er det Ukraina nå opplever. Historien gjentar seg dessverre ved at uskyldige mennesker på ulike måter rammes av krigens skrekk og gru.

Publisert: