Nedtelling til dommedag?

KRONIKK: Klimaklokken som er satt opp i Høg-Jæren vindpark, har vakt debatt. Er den en betimelig påminnelse om hastverket i klimasaken, et skremsel for våre barn, eller en tilsnikelse i debatten om utbygging av vindkraft?

Publisert: Publisert:

«Den tiltakende miljøkrisen vi nå ser utspille seg burde ikke komme som noen overraskelse, den har blitt forutsett i snart 50 år», skriver filosof Morten Tønnessen. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Morten Tønnessen
    Professor i filosofi og prodekan for forskning ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiS
  1. Leserne mener

Klimaklokken, som er installert av den private vindkraftaktøren Norsk Vind, teller ned til 2030, året da klimagassutslipp, ifølge FNs klimapanel, bør være nesten halvert sammenlignet med dagens utslipp. Det er bare 10 år til.

Men dette er langt fra første gang det har blitt snakket om at «vi har bare 10 år på oss» til å løse miljøproblemene. Når man har snakket slik siden 1980-tallet, er det nok dels fordi en 10-årshorisont er noe vi mennesker kan forholde oss til og planlegge for, – og dels fordi miljøkrisen, i lang tid, helt reelt har krevd snarlig handling.

Noe av faren med å anlegge et slikt tidsperspektiv, er at 10-årsperioden på et tidspunkt går ut – og hva da om de etterlyste handlingene ikke er blitt gjennomført? Noen vil nok da mene at det må ha vært falsk alarm. Og den andre, og tredje, og fjerde gangen noen sier at nå har vi bare 10 år på oss, vil kanskje enkelte slutte å lytte.

I våre dager snakker forskere og politikere i stort alvor om klimagassutslippene, og de dystre klimascenarioene som kan slå til hvis vi ikke endrer kurs. Det er all grunn til å ta dette på alvor. At vi har tidsnød i klimasaken, er helt reelt. Om de globale klimagassutslippene går opp eller ned de neste ti årene kan få avgjørende betydning for hvordan klimaet og naturmiljøet til våre barnebarn, og alt annet som beveger seg på kloden, vil bli seende ut.

Les også

Svein Tuastad: «Når barna får klimarekninga»

Tid for panikk?

Siden høsten 2018 har den svenske ungdommen Greta Thunberg, som nå har blitt 17 år, blitt et globalt ikon for klimasaken. I de fleste spørsmål hun uttaler seg om er hun mer klartenkt enn de fleste andre som deltar i miljødebatten. Men jeg synes hun uttrykte seg på en uheldig måte da hun på World Economic Forum i Davos i 2019 sa: «I want you to panic.»

Jeg ser tegn til panikk i deler av miljøbevegelsen. Det er ikke så underlig. En ny generasjon erkjenner med sjokk og vantro at foreldregenerasjonen ikke har tatt ordentlig tak i miljøproblemene. De godt voksne har ikke tatt ansvar. Å kreve snarlig handling er helt på sin plass.

Men vi løser ikke miljøproblemene ved å handle i panikk. I dag argumenteres det i økende grad med at «alle monner drar», og at alle mulige tiltak som kan ha en god klimaeffekt må gjennomføres. Dette er noe av bakgrunnen for den storstilte utbyggingen av vindkraft i norsk natur de siste årene.

For deler av miljøbevegelsen har dette virket helt på sin plass, gitt klimakrisens krav om snarlig handling. Men vindkraftdebatten er samtidig en påminnelse om at miljøsaken handler om mer enn bare klima. Akkurat som under Alta-saken, kommer kraftutbygging i vindkraftsaken i klinsj med hensyn til klassisk naturvern.

Les også

Erik Larsen: «Kjære folkevalgte og vindkraft-cowboyer, det er nok nå – vi har gjennomskuet dere»

Veivalg og modenhet

Klimasaken stiller oss ovenfor mange viktige veivalg. Skal klimaargumenter automatisk trumfe andre miljøargumenter? Eller er det tvert imot slik at «naturlige klimaløsninger» (som Greta Thunberg har vært med å fronte), som å gi mer rom for villmark, må bli en sentral del av løsningen om vi ikke skal gjøre vondt verre på andre miljøfronter? Kan gass avkarboniseres og ha en plass i fremtidens energimiks i form av hydrogen, eller er slike ideer bare et desperat forsøk på grønnvasking av den fossile bransjen som i all hovedsak har forårsaket klimakrisen?

Disse veivalgene kan vi ikke ta lett på. Hvilken vei vi tar vil prege vår sivilisasjons utvikling og være bestemmende for våre etterkommeres levekår. Da jeg var på samme alder som Greta var da hun startet sin skolestreik utenfor det svenske parlamentet, engasjerte jeg meg i Natur og Ungdom. Jeg erkjente raskt at de godt voksne ikke hadde tatt det ansvaret de burde ha tatt for miljøproblemene. Dette var i 1992. Siden da har de globale klimagassutslippene økt med 60 prosent.

Arne Næss, professor i filosofi (1912–2009), her ved hytta Tvergastein under Hallingskarvet i 1997. Foto: Sindre Bø

Jeg oppdaget snart miljøfilosofien til Arne Næss, noe som ledet meg inn i filosofien. Før jeg var blitt myndig, hadde jeg innsett at Næss allerede på 1970-tallet utmeislet en i store trekk treffende diagnose og prognose for miljøkrisen: Miljøkrisen har sine røtter i grunnleggende trekk ved våre samfunnsstrukturer, våre verdier og vårt natursyn, og kommer til å eskalere i omfang og alvorlighetsgrad inntil de rette tiltak treffes, noe som vil kreve en dyptgripende endring i vårt tenkesett. Den tiltakende miljøkrisen vi nå ser utspille seg burde ikke komme som noen overraskelse, – den er blitt forutsett i snart 50 år.

Hvor er vi så i 2030? Vil en ny miljøklokke da ha blitt satt opp, som gir oss nye 10 år på å gjennomføre handlingene som kreves for å løse miljøproblemene? Det som er sikkert og visst, er at de fremtidsrettede handlingene som bør gjennomføres i løpet av 2020-tallet, vil kreve større modenhet av oss enn vi så langt har vært i stand til å framvise.

  • Morten Tønnessen er tidligere fylkesleder i Rogaland MDG. Her skriver han som professor i filosofi. Red.mrk.
Publisert: