Jeg viser til nestleder i KrF og leder for Stortingets Helse- og omsorgskomité, Olaug Bollestad, sin artikkel i Stavanger Aftenblad den 6.9. Innledningsvis skriver hun: «Om samfunnets svar til alvorlig syke blir et tilbud om aktiv dødshjelp som erstatning for god omsorg, behandling og smertelindring når den trengs som mest, har vi sviktet fullstendig.» Det tror jeg alle er enig i. Det er bare det at det har ikke noe med den aktive dødshjelp som diskuteres i det daglige å gjøre. Det skal ikke være samfunnets svar til alvorlig syke. Det skal heller ikke være en erstatning for god omsorg. Det skal heller ikke være erstatning for smertelindring.
Det er ingen som vil at aktiv dødshjelp skal bli en utvei fordi omsorg og smertelindring er for kostbart å prioritere.
Uten mulighet for helbredelse
Aktiv dødshjelp er et alternativ for den som er dødssyk uten mulighet til helbredelse, men klar, slik at vedkommende kan ta valget selv. Når det ikke er håp, når man er i terminalfasen og vet at man skal dø, når smertene ikke kan tas fra en og det er slutt, da må den pasient som opplever dette være nærmest til å bestemme når.
Det er lovgiver som kan styre grensene for en slik selvbestemmelsesrett. Derfor er det ikke noe argument og nekte det i Norge fordi man ikke liker ordningen i Nederland og Belgia.
Det er ingen som vil at aktiv dødshjelp skal bli en utvei fordi omsorg og smertelindring er for kostbart å prioritere. Aktiv dødshjelp er ikke for at politikere skal kunne senke utgiftene til helseomsorg og for at barn skal ta beslutninger om å dø.
– Jeg kunne ikke gjøre noe
Aktiv dødshjelp er for dem som skal dø og som har innsett det og ønsker å bli kvitt den håpløse, smertefulle slutten. Jeg er meget godt kjent med situasjoner hvor smertelindring ikke er mulig, hvor døden er like før og hvor ønsket som å få avslutte det er overhengende. Da min far kom i terminalfasen med ALS var jeg hjemme hos han hver dag. Hver dag skrev han en lapp til meg, «Arvid, hjelp meg og døy». Jeg kunne ikke gjøre noe fordi politikerne hadde bestemt at han skulle ha smerte og lide hver dag, hver måned i over ett år. Når skal slike pasienter få respekt, Olaug Bollestad?