Tilhørighet i barnehagen er et eksistensielt behov

KRONIKK: Hver morgen barnet åpner døren til barnehagen eller skolen og roper «hei!», setter barnet seg selv på spill. Er det noen som kommer til å svare? Er det noen å være sammen med?

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For barn og unge i barnehage og skole er det viktig å høre til og «å være en av dem» (Pedersen, 1998). Det innebærer å ha tilhørighet i en gruppe av jevnaldrende der man har venner og opplever sosial deltakelse og interaksjon.

Vi vet at både ekskluderings- og inkluderingsprosesser pågår − ikke bare i skolen, men også i barnehagen. Dersom man faller utenfor her, kan konsekvensene være katastrofale for barnet. Dagens samfunn er i stadig bevegelse og individuelle valg vektlegges. Det betyr at vi i mye større grad enn tidligere står fritt til å velge, men det betyr også at vi i mye større grad kan bli valgt bort.

Store sosiale endringer

Hvordan ivaretas tilhørighet i barnehagens hverdagsliv? Det er et spørsmål vi som forskere ønsker å finne svar på i studien «Politics of belonging: Promoting childrens inclusion in educational settings across borders». Studien er et samarbeid mellom forskere i Norge, Finland, Sverige, Island og Nederland, og støttes av Nordforsk.

Når alle barn har plass i barnehagen, blir barnehagen et sted der barn og voksne med ulike erfaringer, verdier, interesser, behov og sosiale bakgrunner møtes. Ikke bare i norske, men også i europeiske utdanningsinstitusjoner, skaper økende migrasjon, globalisering og pluralisme store sosiale endringer. Spørsmål knyttet til inkluderings- og ekskluderingsprosesser i barnehage og skole har derfor stor aktualitet. Å forebygge ekskluderingsprosesser og styrke og støtte barns opplevelse av tilhørighet har blitt et viktig politisk anliggende. I europeisk kultur er det å respektere mangfold en fundamental verdi som også må synliggjøres i omsorgen for barn.

Har barn venner?

Vi er overbevist om at opplevelsen av tilhørighet er et sentralt spørsmål som står hjertet nært for barn, foresatte og ansatte. Å skape tilhørighet i fellesskap er både en sentral og en kompleks oppgave for de ansatte i barnehagene og skolene, som de stadig må arbeide med i hverdagen. Å høre til, kan være et spørsmål om «liv og død» for et barn. Hver morgen barnet åpner døren til barnehagen eller skolen og roper «hei!», setter barnet seg selv på spill. Er det noen som kommer til å svare? Er det noen å være sammen med? At foreldre kan kjenne seg trygge på at deres barn har venner og opplever et fellesskap sammen med andre barn, er et avgjørende spørsmål, noe forskning også viser.

At tilhørighet er en viktig verdi i norske barnehager, understrekes i Rammeplan for barnehagen (2017: 7), der det står at personalet forpliktes til «å møte individets behov for omsorg, trygghet, tilhørighet og anerkjennelse og sikre at barna får ta del i og medvirke i fellesskapet». Tilhørighet beskrives her som et grunnleggende, menneskelig behov på lik linje med andre grunnbehov som omsorg og trygghet. Tilhørighet er med andre ord et behov, og ikke bare et ønske.

Skal undersøke hvordan tilhørighet skapes

Med vår studie ønsker vi å undersøke hvordan tilhørighet skapes i barnehager og skoler, og hva som påvirker barns mulighet til å oppleve og få delta i ulike felleskap i de respektive landene. Vårt inntrykk er at politiske myndigheter har åpnet dørene for barns rett til medvirkning, mangfold, ulikhet og tilhørighet i barnehagen, men vil det dermed si at det pedagogiske arbeidet i barnehagen er åpent for dette?

I studien «Politics of belonging» skal vi undersøke hvordan politiske føringer i nasjonale rammeplaner for barnehage og skole omtaler tilhørighet. Hva er det som påvirker barnehagens muligheter for å skape ulike fellesskap? Vi ønsker å finne ut hvilke syn, tolkninger og erfaringer barn, barnehageansatte og foreldre har når det gjelder tilhørighet til fellesskaper. Dette skal vi ikke gjøre alene, men i samarbeid med de ansatte. Forskningen vår bygger på respekt for de ansattes kunnskap og for den kompleksitet og de ulike dilemmaene som de står overfor i sin hverdag. Vi skal dele erfaringer, og sammen vil vi prøve å oppdage hva som er vanskelig i dette arbeidet, men også finne gode svar på hvordan dette kan løses.

Samarbeider med de ansatte

Studien inkluderer et samarbeid på tvers av en rekke land. Ett av målene er at det vi finner ut, ikke bare kan gi endringer i det pedagogiske arbeidet, men også av politiske føringer knyttet til tilhørighet. I tiden fremover skal vi gjennomføre intervjuer og observasjoner av samspillet mellom barn og voksne i hverdagslige situasjoner i barnehagen. Vi vil undersøke hva barn tenker om vennskap i barnehagen, om å få være med i lek og andre sammenhenger − og hva som skjer når man ikke får være med. Personalet i barnehagen har stor makt til å skape muligheter og begrensinger når det gjelder tilhørighet. Hva blir viktig for de ansatte i barnehagen når de vil legge til rette for – og skape − tilhørighet?

Vår studie om tilhørighet er bare én av mange pågående forskningsprosjekter innen barnehagevitenskap ved Institutt for barnehagelærerutdanning. De fleste prosjektene har sin forankring i UiS’ nye Senter for barnehageforskning, FILIORUM. Barnehagevirksomheten er mangfoldig, og derfor bygger forskning om barnehagen også på mangfold når det gjelder spørsmålene som stilles og teoriene og metodene som brukes.

• Kronikkforfatterne er med i prosjektgruppen «Politics of belonging» ved Institutt for barnehagelærerutdanning, Universitetet i Stavanger (UiS), under ledelse av professor Eva Marianne Johansson.