Vindkraften kan ikke eksistere uten subsidier

KRONIKK: Alle som er strømkunder, betaler den synlige delen av subsidiene over nettleien. Derfor blir nettleien større etter hvert som det bygges ut mer vindkraft. I tillegg er det andre subsidier.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Utbyggingen av norsk vindkraft synes ute av kontroll. Dette blir utnyttet både av grådige selgere av konsesjoner og ikke minst av internasjonal storkapital, som har oppdaget muligheten til å høste av romslige norske subsidier, liten eller ingen skatt å betale, gratis nett til «transport» av vindkraften, og ikke minst gratis transformasjon av variabel norsk vindkraft til jevn kraft, levert i utlandet. Norske myndigheter tillater at alt dette skjer, for nær sagt enhver pris, under metaforen «det grønne skiftet», eller «klimadugnad», som NVEs Per Sanderud kaller det.

Utbygging av vindkraft i Norge er politisk bestemt. Hovedsakelig for å hjelpe Europa i omstillingen fra fossil til fornybar energi.

Men vindturbiner til kraftproduksjon i Norge er ikke konkurransedyktig, verken nå eller i overskuelig framtid. Den er avhengig av subsidier, både direkte og «skjulte», som «gratispassasjer» når variabel vindkraft mates inn i kraftnettet og omdannes til salgbar jevn strøm.

Subsidiert utbygging, subsidiert kraftpris

Fram til 2012 fikk norske vindkraftverk offentlige tilskudd for utbygging av veier og møllefundamenter. F.eks. fikk Høg-Jæren energipark 513 millioner kroner fra Enova. I tillegg kommer kostnader til nye kraftlinjer, for tilknytning til sentralnettet. Dette kommer ikke til syne i vindparkenes regnskap. Dette er penger fra oss skattebetalere som vi ikke får igjen.

Selvkost for hver produsert kWh vindkraft er ca. 50 øre, mens gjennomsnittlig markedspris er rundt 30 øre. Vindkraftverkene må altså ha rundt 20 øre i tilskudd per kWh. Dette kommer fra «grønne sertifikater» som vi strømkunder betaler over nettleien.

Vindkraft leverer variabel strøm gjennomsnittlig i ca. én tredel av tiden. Det betyr at vindkraftverkene hele tiden er avhengig av regulerbar kraft for å kunne levere jevn strøm til strømkundene. Regulerbar utjevningskraft hentes på nettet, som i Norge er 98 prosent dominert av vannkraft. Vannkraften gir altså «gratis» utjevning til vindkraftverkene. Dette er skjult subsidiering.

Vindkraftleverandørene gir inntrykk av at de leverer strøm direkte til så og så mange husholdninger, men innerst inne er de nok klar over at uten utjevning, er vindkraften ikke salgbar.

Hva kan skje videre?

Når Norge får flere og kraftigere utenlandskabler, vil eierne av vannkraft raskt oppdage at de vil tjene betydelig mer på å levere utjevningskapasitet til tyske, danske og britiske vindkraftverk enn på å gi gratis regulerbar kapasitet til norske vindkraftverk.

Det er politisk flertall for at både norsk vannkraft og vindkraft skal bidra til at energiforsyningen i EU blir mer «grønn». Dette vil ha som konsekvens at norske vannkraftverk vil tjene mer. Samtidig kan vi få som bivirkning at norske vindkraftverk trenger mer subsidier for å betale for utjevningskapasiteten, som de er avhengig av. Denne problemstillingen kunne vært trukket inn i debatten om ACER, men har nok gått hus forbi for de fleste. Forkjemperne for vindkraft er kanskje glade for det?

Ordningen med salg av «grønne sertifikat» som tilleggsinntekt til fornybar kraft, er så langt bestemt å gjelde fram til 2035. Norske strømkunder må derfor betale stadig mer for slike sertifikater i minst 17 år til, etter hvert som flere nye vindkraftverk bygges.

Utskifting og fjerning av vindturbiner

Det antas at levetiden for dagens vindturbiner er 15–20 år. Da må de skiftes ut eller fjernes. Dette er vindkraftselskapenes ansvar, men det er tvilsomt om denne forpliktelsen vil bli etterlevd.

Enova er allerede forespurt om å bidra med finansiering, men har så langt avslått dette; ref. Smøla vindkraftverk (eldst i Norge og nå ute av drift).

Om fjerning av installasjoner sier energilovforskriftens paragraf 3-5, punkt d: «Ved nedleggelse plikter den tidligere konsesjonæren å fjerne det nedlagte anlegg og så langt det er mulig føre landskapet tilbake til naturlig tilstand.»

Det betyr at foruten fjerning av vindturbiner, elektriske anlegg og fundamenter, skal anleggsveier og fyllinger tilbakeføres til naturen. Regnskapspraksis i norske vindkraftselskap tyder på at avsetning til fjerningsutgifter ikke tas seriøst. Dette er meget alvorlig og bør få alarmklokkene til å ringe hos politikere, miljøvernere, naboer til vindparker og andre.

På tide å rope et varsko

Å bygge vindkraft i Norge er sløsing med ressurser.

Vindkraft trengs ikke i Norge. Dersom vi likevel skal etterkomme myndighetenes ønske om å øke overskuddet av fornybar kraft for å hjelpe Europa til å bli «grønnere», ville det være langt mer rasjonelt å oppgradere flere av våre gamle vannkraftverk. Fordelene ved en slik politikk er mange:

• Økt produksjon av regulerbar kraft (som Europa trenger) til lavere kostnad enn for vindkraft.
• Ingen rasering av norsk natur.
• Ingen spekulative investeringer i vindkraft, som kan ende opp med en gigantisk sluttregning til norske skattebetalere for opprydding etter nedlagte vindkraftverk.
• Vindkraft i havet nær brukerne og dermed spare dyre kabler over Nordsjøen er bedre.

• Aftenbladets ferske artikkelserie om norsk vindkraft:

Les også

1. Norsk natur må vike for å gjøre Europa grønnere og tyske pensjoner tryggere

Les også

2. Derfor investerer ikke disse norske selskapene i vindkraft

Les også

3. Bare i Rogaland kan det bli 27 vindparker

Les også

4. 49 kommuner krever mer penger fra vindkraft, men i Hå og Time er de fornøyde med 1,5 millioner

Les også

5. Vindmøllene som ble et mareritt

Les også

6. Norske strømkunder har betalt milliarder for vindparkene