Må alle gå i Pride-tog etter terroren i Oslo?

DEBATT: Etter terroren i Oslo i juni, føler jo alle stor sympati med dem som ble rammet. Men er det dermed gitt at nå må alle slutte seg til Pride? Er det mulig å anerkjenne en slik kamp uten å måtte si ja til alt det som aktivistene i denne gruppen står for?

Toleranse innebærer imidlertid ikke at man oppgir eget ståsted eller overbevisning, selv om man har et inderlig ønske om å forstå og leve seg inn i den andres.
  • Stig Frafjord Syvertsen
    Vikarprest i Jæren menighet i Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn, (DELK); tidligere sokneprest i Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Pride-uka i Rogaland nærmer seg. Det flagges med regnbueflagget. Organisasjoner og institusjoner lager regnbuelogoer på sine nettsider. Stavanger på skeivå er utvidet og har forandret navn til Skeivå Rogaland Pride. Sandnes er også blitt en del av Prideuka med Pride-gadå, leser vi på Fri-Rogaland sine hjemmesider, de som står bak arrangementet her lokalt.

Lett å følge strømmen

Det er lett å bare følge med strømmen og bli med på det som alle andre deltar på. Jeg vil forsøke å sammenligne en slik anerkjennelse med det som vi kan lære fra dialogarbeidet. Jeg fikk være med på dannelsen av Dialoggruppen for tro og livssyn lokalt her i Rogaland. Der lærte vi mye om samarbeid og forståelse overfor annerledes tenkende og troende mennesker. Man sier gjerne at det er fire varianter for religionsdialog: 1) Eksklusivisme: de som hevder å eie hele sannheten, 2) Synkretisme: religionsblanding, 3) Pluralisme: mangfold og 4) Transformasjon: endring. Den siste varianten er målet i denne dialogen. Her klarer deltakerne både å anerkjenne likhetene og forskjellene i en annen tro. Og gjennom endring utvikles en dypere form for åpenhet og forståelse mellom deltakerne.

Denne toleransen er viktig dersom man skal kunne leve fredelig side om side. Toleranse innebærer imidlertid ikke at man oppgir eget ståsted eller overbevisning, selv om man har et inderlig ønske om å forstå og leve seg inn i den andres.

Det er naturlig å minne om det berømte utsagnet som er tillagt den franske filosofen Voltaire: Jeg er dypt uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem. I dialogmøtet er det imidlertid ofte den tredje varianten av dialogen som omfavnes, nemlig den pluralistiske, med begrepet mangfold som utdypende forklaring. Med mangfoldet konsentrerer man seg om likhetene mellom religionene og forsøker å finne et minste felles multiplum for de etiske verdiene i alle religioner. Pluralismen kan sammenliknes med en absolutt relativist.

Et totalitært mangfold

Når det gjelder Pride og Foreningen Fri, snakkes det mye om mangfold. På Fri sin hjemmeside leser vi: «Fri mener at det finnes et mangfold av kjønn. Reelt kjønnsmangfold er et mangfold av ulike identiteter og uttrykk både innenfor de konvensjonelle kategoriene kvinne/mann, men også utover disse etablerte kategoriene. FRI mener at alle former for kjønn er likeverdige og skal være likestilte.»

Pride-bevegelsen representerer et krav om at absolutt alle typer seksuelle ytringsformer mellom samtykkende personer over 16 år er likeverdige og moralsk høyverdige. Og de vil ha oss alle med på dette. Mangfoldet som kreves, blir dermed noe absolutt og totalitært. Eller som pave Benedikt XVI så treffende formulerte det i 2005: Vi bygger et relativismens diktatur.

Det burde finnes andre arenaer enn Pride-parade og Pride-gadå eller Pride-flagging og regnbuemesser. Steder der endringens dialog får komme til uttrykk. Slik kan det utvikles en dypere form for åpenhet og forståelse, der målet ikke er å omvende den andre.

Publisert: