Gjenskinnet av en fryktkultur i helsetjenesten

KRONIKK: Ansatte ber utenforstående om å engasjere seg for å beholde en psykiatrisk sengepost ved SUS som den er. Er det frykt som hindrer dem i selv å ta til tastaturet?

«Er frykten for omorganisering av sengeposten det egentlige utgangspunktet for engasjementet – eller er det pasientenes ve og vel?» spør Målfrid J. Frahm Jensen.

Debattinnlegg

  • Målfrid J. Frahm Jensen
    Målfrid J. Frahm Jensen
    Fagbokforfatter/erfaringskonsulent SUS 2009-2015
Publisert: Publisert:

I den senere tid er flere debattinnlegg publisert i Aftenbladet med bekymringer over omorganisering ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). En sengepost (B2) er foreslått omorganisert for å gi flere plasser til personer som er dømt til behandling, eller som av ulike grunner trenger et opphold ved sikkerhetsposten (A1).

Engasjement er fint. Uenighet er også fint. Verre er det å lage et narrativ som kanskje ikke finnes, samt å be andre ytre seg i frykt for å ytre seg selv.

Les også

Anbefaler ikke ned­leggelse av psykose­post: – For stor risiko

Frykten for omorganisering

I et innlegg skriver Arnhild Ottesen at SUS vil legge ned B2, som påstås å være en langtids psykosepost, det vil si en sengepost dedikert personer med alvorlige psykoselidelser. Meg bekjent finnes det ingen sengeposter i sykehusbyggene på Våland som per definisjon er langtidsposter, altså sengeposter som skal drive lengre tids behandling og rehabilitering.

Frykten for at sengeposten B2 skal omorganiseres, er stor blant de ansatte. Er frykten for omorganisering av sengeposten det egentlige utgangspunktet for engasjementet – eller er det pasientenes ve og vel?

Hvis det er pasientenes ve og vel, da burde vel engasjementet også inkludere behovet til de personene som trenger forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp fra personalet ved sikkerhetsposten?

Å hevde at pasientene kan bli utsatt for mer tvang på grunn av organisatoriske endringer, er spekulativt.

Trusler skal ikke misbrukes

Ottesen skriver at hvis pasientene fra B2 blir innlagt på andre sengeposter, så kan de potensielt bli utsatt for mer tvang.

Anne-Lise Øxnevad er også redd for at mer tvang kan bli resultatet, som hun skriver i sitt innlegg. Videre påpeker hun at de som er pasienter ved B2, vil miste sin kontinuitet i behandlingen da de vil miste dyktige og omsorgsfulle fagpersoner. Er det slik at de som innlegges på B2, ikke skal kunne få like god helsehjelp ved en annen sengepost?

Kanskje kan personalet på andre sengeposter være like flinke som personalet på B2 til å møte personen på en god måte, ansikt til ansikt, uavhengig av om vedkommende har en psykose eller ei.

Kanskje kan det være positivt for personen å bli møtt med et nytt blikk.

Videre har helsepersonell en lovhjemlet plikt til å gi pasienter forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, uavhengig av diagnose og sengepost-tilhørighet. Å skyve pasientene foran seg og hevde at ved organisatoriske endringer kan pasientene bli utsatt for mer tvang, er spekulativt. Trusler om tvang skal ikke misbrukes!

Frykten for fri ytring

Denne debatten speiler ikke bare frykten for omorganisering, men også frykten for den frie ytring. Hvorfor deltar ikke de ansatte ved B2 i debatten? De som kjenner på frykten for at noe vil forrykke det gode arbeidsmiljøet på deres sengepost. De som kanskje frykter vanskeligere arbeidsforhold. De ansatte burde ha skrevet, for det er de som kjenner hvor skoen trykker.

Det er de, som ifølge advokat og forfatter Jon Wessel-Aas, bør ha en vid adgang til å delta i den offentlige debatten. For som han skriver i boken «Varsling, med utgangspunkt i helsetjenesten»:

«Hvis ikke de ansatte i helsetjenesten hadde en vid adgang til å delta i den offentlige debatten med sin kunnskap og sine erfaringer, hvem skulle da bidra til at vi fikk en åpen og opplyst samtale om helsetjenesten, som Grunnloven forutsetter?»

Les også

Bokanmeldelse: «Varsleren som vant, men likevel tapte»

Les også

Målfrid J. Frahm Jensen: «’Varsling’ er en fagbok, ikke en håndbok»

Pasientenes behov

Jeg forstår frykten for det ukjente. Det er ubehagelig hvis noen rykker i de relasjonelle strukturene i et arbeidsmiljø. Men i denne saken tenker jeg mest på pasientene, og spesielt de som har det så strevsomt at de har behov for langvarig behandling i et skjermet og trygt miljø ved sikkerhetsposten. De fortjener god plass, god omsorg og forsvarlig behandling, like mye som alle andre.

La dem få den plassen de trenger, men når det er sagt: Pasienter og pårørende trenger ledere som har mot til å nekte kutt og til å kreve midler til en forsvarlig og omsorgsfull helsetjeneste, – i tillegg til ansatte som våger å ytre seg.

Ansatte ved B2 har altså kontaktet utenforstående og bedt dem om å skrive. Jeg er også kontaktet. Det er sikkert greit, men spørsmålet er: Hvorfor våger de ikke å ytre seg selv?

Er det gjenskinnet av helsetjenestens fryktkulturer vi ser?

Les også

  1. – Bekymringsmelding over foreslått nedleggelse ved SUS

  2. Hva skjer med alvorlig psykisk syke når døgn­poster stadig legges ned?

Publisert:
  1. Stavanger Universitetssjukehus (SUS)
  2. Psykiatri
  3. Tvangsbehandling
  4. Målfrid J. Frahm Jensen
  5. Psykisk helse

Mest lest akkurat nå

  1. Da to voksne menn snakket høyt om voksne kvinners markedsverdi, ble det bråk

  2. Flere europeiske land melder om omikronsmitte

  3. Ny utrolig rekord for Haaland

  4. Ryfylke har fått sin første vingård

  5. Wirak varslet snø over Vinterland, og det fikk han

  6. Forskarens fem om dagen for eit lukkelegare liv